Allmenningen. Historien om norsk offentlighet
Glimrende om offentlighetens historie
Historien om norsk offentlighet viser hvor viktig strategisk kommunikasjon har vært for utviklingen av det norske samfunnet. I en ellers glimrende bok blir dette underkommunisert.
Boka tar for seg utviklingen av offentligheten i Norge fra 1500-tallet og frem til i dag. Et ambisiøst prosjekt som lykkes meget godt. Boken er svært god, både innholdsmessig og språklig. Det er et driv i fortellingene som tar med seg den interesserte leser opp til dagens digitale offentlighet.
Hovedvekten er naturligvis lagt til tiden etter 1814, hvor ulike aktører slapp til i offentligheten. Til tross for den underliggende betydningen av strategisk kommunikasjon er det først i det siste kapitlet (om perioden 2000–2017) at denne aktiviteten blir omtalt og diskutert direkte. Det vises her til politikernes selvfremstilling på Facebook og «en sterk økning i såkalte kommunikasjonsenheter ». Det siste blir koblet til en overlevelsesstrategi i en stadig mer mediefiksert hverdag.
Man kan få inntrykk av at strategisk kommunikasjon (og PR) er noe som dukker opp i senere tid. Historiene i boka viser imidlertid hvor viktig strategisk kommunikasjon har vært for å forme Norge. Helt fra enkeltpersoners agitasjon for å få inn flere bønder på Stortinget på begynnelsen av 1800-tallet til dagens politiske kommunikasjon har strategisk kommunikasjon spilt en viktig rolle i norsk offentlighet.
Mye plass vies de norske partiavisene, som Martin Eide og Peter Larsen mener er et uttrykk for «en velutviklet tro på betydningen av propaganda for å mobilisere velgere». Helt siden etableringen av de første politiske partiene på slutten av 1800-tallet har partiene hatt lojale aviser og redaktører som støttespillere, en ordning som varte i om lag hundre år. Når avisene så ikke lenger forsvarte sine politikere, ble også den politiske dekningen annerledes – mer som «glefsende rovdyr som sammen jager et bytte». Dermed ble det behov for «nye former for politisk markedsføring ».
Hvor stor betydning strategisk kommunikasjon har hatt i det norske samfunnet, ser vi spesielt i synet på miljø/ klima, samer, kvinners rolle (stemmerett, likestilling) og homofili. I kapitlet om perioden 1960 til 1980 vises det til en sjeldent rask endring i synet på homofili i Norge. Resultatet av argumentasjon og den påfølgende normendringen førte blant annet til opphevelsen av forbudet mot homofili i 1972. Sagt på en annen måte: Den strategiske kommunikasjonen til Karen-Christine Friele og hennes allierte var med på å gi homofile muligheten til å leve et fullverdig liv i Norge.
