Lite nytt om PR

Mange kjente navn, men få nye perspektiver på PR-bransjen.

Jeg liker ideen til denne boka. Skjelbred har invitert tolv kloke mennesker til å komme med sine perspektiver på PR-bransjen. Siktemålet er «å belyse PR-faget fra nye vinkler og ståsteder».

Forhåpningene var derfor store ettersom personer som Geir Lippestad, Einar Øverenget og Per Høiby har bidratt. Bokas første bidrag fra Arne Pran, som var brigadesjef under skredulykken i Vassdalen i 1986, var imidlertid en skuffelse. Pran går gjennom sine erfaringer fra ulykken og hvordan han senere blir frosset ut av Forsvaret, uten at det kan sies at han bidrar til nye perspektiver på PR-faget. Men skuffelsen er desto større når det viser seg at Pran har det mest interessante bidraget i boka.

Det kan være en god idé å invitere kapasiteter utenfra til å kommentere en bransje de selv ikke er en del av. Men ingen av bidragsyterne her makter å komme med interessante betraktninger som ikke allerede er en del av debatten om PR-bransjen. De kjenner tydeligvis ikke til debattene som foregår om PR, og meningene deres bidrar derfor ikke til mye nytt. Det finnes selvsagt en del gode poeng i boka, men det meste er skrevet tidligere – av folk som kjenner bransjen og debatten bedre. I norske innføringsbøker er for eksempel de etiske diskusjonene innen PR-feltet drøftet og formidlet langt bedre enn her. Både En innføring i PR av Brønn, Bonvik og Bang og PR og strategisk kommunikasjon av Øyvind Ihlen har en betydelig grundigere mer grundig diskusjon om etikk og andre vesentlige spørsmål om det å arbeide med PR og kommunikasjon.

Skjelbred forsøker å sy sammen de ulike bidragene ved hjelp av «viktige læringspunkter » etter hvert kapittel. Oppsummeringene oversvømmes av floskler og klisjeer, som også tydeliggjør bokas manglende substans.

Boka er preget av at bidragsyterne har blitt bedt om å skrive noe personlig om PR. Og jeg har prøvd å lese boka på ulike måter, som faglitteratur, som personlige beretninger til ettertanke, som kronikker, men ingenting av dette funker. Jeg tror Skjelbred heller burde intervjuet disse folkene – da tror jeg det hadde kommet frem mange spennende tanker som Skjelbred kunne utfordret, og på dette viset drevet diskusjonen videre i dialog med intervjuobjektene.