Krisehåndtering online
Ujevnt om digital krisehåndtering
Etter en svak start avsluttes denne boka med konkrete og gode tips til hvordan en offentlig virksomhet kan bruke sosiale medier i kriser.
De sosiale mediene har endret spillereglene for krisehåndtering, mener Kjell Løvik. I løpet av få minutter er private opptak, meldinger og øyevitneskildringer spredt verden rundt. Mennesker som har vært involvert i ulykker, sender ut sine budskap, og mediene oppfordrer folk til å sende inn bilder og historier. Du kan derfor risikere at mediene vet mer enn du selv gjør om det som skjer, hvis din virksomhet har havnet i en krise.
Virksomheter bør ha en krisenettside i beredskap, råder Løvik. En slik side kan erstatte den vanlige hjemmesiden og inneholder ikke noen form for reklame, fargesprakende logoer eller bilder som normalt preger hjemmesiden. Den bør derimot inneholde siste uttalelser om ulykken, fakta om virksomheten, oversikt over tidligere ulykker og lenker til offentlige enheter og uttalelser.
Løvik er også opptatt av at vi må starte arbeidet med sosiale medier før en krise oppstår, samt trene på å bruke sosiale medier i kriseøvelser. Spørsmål om hvem som skal være talsperson og svare i de sosiale mediene, bør avklares. Ingen synes det er en god følelse å snakke med en myndighet eller en anonym representant for en virksomhet. Vi vil snakke med mennesker, påpeker forfatteren.
Mange av rådene fra Løvik er tilpasset offentlig sektor. Han er selv kommunikasjons- og beredskapsrådgiver i Mattilsynet. Boken består av ti kapitler, og de gode rådene kommer først i de siste fem kapitlene.
Den første delen av boken er direkte svak. Her prøver Løvik å beskrive krisekommunikasjon generelt, ispedd ulike eksempler og avskrift fra ulike kilder. Mange av eksemplene er nokså malplasserte, og hverken eksempler eller henvisninger er satt sammen til en forståelig helhet. Mitt råd er derfor å gå direkte til kapittel seks for å få noe glede av denne boka.
