Enkelt og greit om forskningskommunikasjon

Dette er en fin bok om forskningskommunikasjon. Rådene er enkle og gode. Men virkeligheten er nok ikke alltid like enkel.

Dette er en velredigert håndbok om hvordan gjøre forskningsresultater til en tydeligere del av offentligheten. Mange av rådene passer også for andre kommunikasjonsområder. Forfatteren er fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI.

Farbrot kaller ikke dette forskningsformidling, slik det tradisjonelt har blitt gjort. Forskningskommunikasjon handler derimot mer om dialog mellom forskere og omverden. Så her er Farbrot på bølgelengde med moderne teori og praksis, hvor dialog og deltagelse skal skape større effekt enn en ensrettet informasjonsstrøm, som ligner mer på tradisjonell forskningsformidling.

Sterk åpningsreplikk

Når du møter publikum, må du vise hvor mye du har gledet deg til å snakke akkurat med dem. Og vis at du vet hvem du snakker til. Forbered en sterk åpningsreplikk som vekker interesse og fanger oppmerksomheten. Tenk også på hvordan du kan involvere publikum med relevante spørsmål som kan skape engasjement og mental deltagelse, skriver Farbrot.

Om du skal holde et foredrag, må du bestemme deg for hva du ønsker å oppnå og hva foredraget skal føre til. Skal du underholde, overbevise, påvirke, motivere eller lære bort noe? Det er avgjørende spørsmål for utformingen av talen. Hva er hovedbudskapet? Hva skal publikum huske?

Om du ikke får en kronikk på trykk i en stor avis ved første forsøk, ring kronikkredaktøren og be om å få en mest mulig konkret begrunnelse for avslaget. En slik samtale kan gi deg nyttige tips som kan gjøre deg til en bedre skribent. I tillegg kan du få mulighet til å sende inn et revidert manus til vurdering, kanskje som en kommentar, istedenfor en kronikk.

Tidligere journalist

Boken har også mange gode råd til forskere – og andre – som blir ringt opp av journalister. Når journalisten ringer, er det lov til å ta en tenkepause og stille spørsmål om hva dette dreier seg om: Hva er hovedvinklingen på saken? Hvilke andre kilder blir brukt? Hvilke tidsfrister har journalisten? Ta deg tid til å forberede deg, tenk gjennom hvilke poeng du vil ha frem og diskuter med kolleger før du ringer opp journalisten igjen.

Farbrot jobbet som journalist før han startet med forskningsformidling. Tidligere kolleger er han lite kritisk til. Han skriver blant annet at en journalist som ringer en forsker er genuint interessert i å høre hva forskeren har å si. Men i den virkelige verden blir sitater ofte vridd eller overhørt, hvis forskeren sier noe som ikke passer inn i journalistens allerede definerte fortelling og dramaturgi.

Farbrot skriver at forskere gjerne ønsker seg journalister som har innsikt i vitenskapelige metoder og begreper. Farbrot skriver med rette at du som forskningsformidler ikke må bruke sterkere ord enn du har dekning for, og at du må få frem nødvendige forbehold og presiseringer. Som kommunikasjonsarbeider må du hjelpe både publikum og journalister til å forstå begrensningene ved de enkelte studiene du skal formidle resultater fra. Jeg tror mange forskere kunne tenke seg PR-rådgivere med mer kunnskap om vitenskap og metoder. Det er dermed synd at ikke Farbrot skriver mer om dette – eller har fått noen andre til å bidra med en enkel tekst om vitenskapsteori.

Farbrot gjør nok forskningskommunikasjon litt enklere enn det er i virkeligheten. Utfordringene ligger ofte i konflikten mellom forskeren og journalisten. Jeg er sikker på at Farbrot har hatt mange diskusjoner med både forskere og journalister. Det hadde vært interessant å høre mer om hans erfaringer og forslag til løsninger på slike konflikter.

Mangler strategi

Farbrot vil gjerne være idealist og fremheve det gode med å drive med forskningsformidling for å bidra til en mer opplyst samfunnsdebatt. Det er fint. Men hensynet til omverden må balanseres mot bidraget til institusjonen man arbeider for og som finansierer kommunikasjonstiltakene. Det strategiske og verdien av kommunikasjonen er nesten helt fraværende i Farbrots bok. Han nevner bare så vidt at universiteter og høyskoler bruker ressurser på dette som et virkemiddel for å tiltrekke seg nye studenter og midler til forskning. Dermed mangler Farbrot det strategiske elementet som blir regnet som nøkkelen for at kommunikasjonsledere skal bli akseptert av toppledere.