Gode råd for muntlig fremføring

Dette er et nyttig hefte for dem som vil bli bedre i muntlig formidling – eller hjelpe andre til å bli tryggere formidlere.

Dette er et hefte med teknikker og øvelser for muntlig fremføring, med utgangspunkt i klassisk retorikk. Heftet er spesielt laget for ansatte i forvaltningen, men kan i like stor grad brukes i andre organisasjoner. Dette er også et fint utgangspunkt for å trene opp andre som skal presentere et budskap for et publikum.

Forfatteren Marie Louise Tank skriver at de første øyeblikkene av en formidlingssituasjon er det vanskeligste. Hun skriver (litt uklart) at du ikke skal «kaste deg rett inn i talen og rase av gårde». Du skal stoppe opp og ta vare på dette øyeblikket som om du sier at her er jeg, der er dere. Og for all del ikke be om unnskyldning for at du tar ordet. Og pauser er bra. Du kan ta deg tid. Så lenge du signaliserer tilstedeværelse, kan du ta så lange pauser du vil.

Ulykkelig nervøs

Nervøsitet er ofte et tema for dem som skal prate for større forsamlinger. Da har Tank noen nyttige innspill. For det første skal det ganske mye til for at nervøsiteten blir merkbar for tilhørerne. For det andre synes de fleste av oss at det er forståelig at taleren er nervøs. Det du skal unngå, er å vise at du er ulykkelig over at du er nervøs. Når du er ulykkelig, blir tilhørerne ulykkelige, og de blir urolige for deg. Derfor skal du prøve å ikke være redd for å være nervøs.

Men det som definitivt ikke gjør kommunikasjonen bedre er PowerPoint – dessverre. Et lysende bilde tar nemlig publikums oppmerksomhet vekk fra den som prater. Men publikum er først og fremst interessert i andre mennesker og hva de har å gi! Tilhørerne har behov for å vite hvem du er og hva du har å by på. Ved å vise frem et lysende bilde midt i rommet, får mottakerne problemer med å velge om de skal gi oppmerksomhet til taleren eller det som står på bildet.

Nei til PowerPoint

Og bruk av PowerPoint har også gitt oss noen språklige uvaner. Det fører ofte til punktbudskap og oppramsinger som ikke tilfredsstiller retorikkens krav om logikk og sammenhenger. Oppramsinger er vanskelige å huske, fordi de inneholder mange løsrevne elementer. For å kunne huske må mottaker assosiere noe med det som formidles – og da er det bedre å fortelle en historie. Tank oppfordrer derfor til å bruke fortellinger og eksempler for å gi liv til fremstillingene – selvopplevde eller oppdiktede.

Tank gjør i så måte en fin kobling mellom retorikk og dramaturgi. I dramaturgien snakker vi om (1) anslag for å vekke interesse og gi publikum en mulighet for identifikasjon. Videre skal det (2) bygges opp en spenning og en følelse av at dette er viktig – noe vi så var en total mangelvare i de første episodene av NRKs dramaserie «Erobreren». Det vises så (3) til en konflikt, slik at det ikke er noen vei tilbake slik det var tidligere (point-of-no-return). Det hele avsluttes med (4) en løsning på problemstillingen som ble presentert i begynnelsen (i anslaget). Tilsvarende retter retorikken oppmerksomheten mot (1) innledning, (2) bakgrunn, (3) kjernen i budskapet og (4) konklusjon.

Bredbeint og stødig

Første øvelse i heftet dreier seg om å stå bredbeint og støtt, slik du ser mange av dagens mannlige programledere på TV har lært. Dette dreier seg om å ta plass i rommet. Dette bryter imidlertid med noen innlærte forestillinger om at vi skal være beskjedne, ikke tro at vi er spesielle eller fremheve oss selv. Men hvordan skal vi ellers overbevise våre tilhørere til å lytte på oss? Videre presenteres enkle pusteøvelser og øvelser for tydelig stemmebruk.

Marie Louise Tank er en flink formidler, men hun burde vite at etos viser til formidlers troverdighet og at det ikke betyr det samme som moral. En god moral kan bygge opp personlig etos, men det dreier seg ikke om å tale «til moralen», slik logos og patos retter seg mot henholdsvis fornuft og følelser. Ekstra ille høres det ut når Tank skriver om «å få nok etos inn i budskapet».

Et profesjonelt forlag ville nok luket ut de nevnte svakhetene. Men disse svakhetene undergraver ikke at heftet kan brukes av kommunikasjonsfolk til å trene ledere og ansatte i egen organisasjon til å bli både bedre og tryggere i en muntlig formidlingssituasjon.