Når en beklagelse ikke er nok

Dette er en fin bok om kunsten å si unnskyld. Men analysene passer nok best i den private sfære.

Risdal ønsker færre unnskyldninger i offentligheten som han definerer som uekte og flere forklaringer. Han vil ha flere ekte unnskyldninger. En ekte unnskyldning innebærer, i følge Risdal, ydmykhet og innrømmelse av svakhet. Den som sier unnskyld, erkjenner at han faktisk har gjort noe galt, og at han er ansvarlig for det som har skjedd. Å få en unnskyldning innebærer å bli sett og respektert.

Følelsene er dynamoen i unnskyldningene, skriver Risdal. Og det er redselen for skammen som gjør at det er vanskelig å si unnskyld – skammen for å vise at du ikke levde opp til samfunnets forventninger. Risdal viser til psykiateren Aaron Lazere som påpeker at unnskyldningen er nærmest antitesen til våre moderne liv; vi skal være vellykkede, suksessfulle og fremgangsrike. Den gode unnskyldningen handler om å innrømme feil og mangler, svakhet og feilvurderinger vi har gjort.

Krever detaljer

Samtidig blir man gjennom en unnskyldning minnet om hvilket normsett man lever innenfor. En vellykket unnskyldning krever derfor at du viser at du har skjønt bruddet på reglene. Det kan derfor være hensiktsmessig å være detaljert med hensyn til hva man unnskylder. Dermed viser du at du har forstått bruddet på normen og at dere har en felles forståelse for prinsippene. En ekte unnskyldning inneholder, i følge Risdal, følgende fem punkter:

• Enighet om hva som har skjedd
• Ta ansvar ved å si at «jeg» gjorde dette
• Vise anger
• Vise til en kompensasjon for det som er gjort urett
• Love at man ikke vil gjøre dette igjen

Hovedpoenget til Risdal er å markere et tydelig skille mellom en beklagelse og en unnskyldning. Beklagelsen er her en mildere form for unnskyldning. Risdal viser til at beklagelsen er mer vanlig i offentlige sammenhenger fordi den ikke inkluderer ansvar. Og det er greit, men det er her Risdals prosjekt begynner å bli uklart. Han kritiserer offentlige personer for ikke å komme med ekte unnskyldninger når han mener at det er på sin plass. Men spørsmålet er om vi vil ha flere slike unnskyldninger i det offentlige.

Journalister liker unnskyldninger

Samtalen Risdal refererer til med den dyktige journalisten Fredrik Solvang i NRK er interessant. Solvang rapporterte om ansettelsesforholdene på et Adecco-drevet sykehjem for ett år siden. «Vi liker unnskyldningen, fordi da får vi rett», sier han til Risdal. Og Sigurd Grytten i Burson- Marsteller innrømmer i denne boka at PRbransjen har mye av skylden for at det har gått inflasjon i unnskyldninger i media, da «Vi vet at media vil ha en closure, vil avslutte saken» og «Når du legger deg flat, avslutter du saken». Samtidig påpeker Grytten at å si unnskyld ikke er en kommunikasjonsstrategi som virker på langt sikt:

«Husk at du bare kan si unnskyld en gang. Og har du sagt det denne ene gangen, kan du være sikker på at media følger med. Sier du det en gang til, mister du troverdigheten. Som regel er unnskyldningen et enkelt triks som kanskje virker der og da.» Det er nok ikke ekte unnskyldninger Grytten viser til da, for disse lite troverdige unnskyldningene inneholder neppe de fem punktene jeg har nevnt. På slutten av boken gir Risdal noen gode råd til journalister for å utfordre dem som sier unnskyld, råd som like gjerne kan brukes av dem som får en unnskyldning:

• Hvorfor ber du om unnskyldning?
• Hva var det som skjedde?
• Hva tar du på deg ansvaret for?
• Hvem ber du om unnskyldning til?
• Hva ber du om unnskyldning for – i detalj?
• Hva har du tenkt å gjøre med dette?
• Hvordan unngår du at dette gjentar seg?