Mediene som ressurs i kriser

To leseverdige bøker om kriseinformasjon fremhever mediene som en positiv ressurs i krisesituasjoner, hvor åpenhet og gode forberedelser er grunnlaget for vellykket kommunikasjon.

Kjell Løvik fra Mattilsynet gir oss konkrete og grunnleggende råd for hvordan informasjonsfolk skal forberede, takle og følge opp en krise. Boken er kjapp i stilen, med mange lister over hva som må med i informasjonsarbeid i forbindelse med kriser. De tre akademikerne fra Universitetet i Stavanger er derimot mer vurderende og går dypere inn i utfordringene som møter både journalister og de som håndterer kriser.

Løvik mener det beste tidspunktet for å offentliggjøre en negativ begivenhet, eller et kontroversielt budskap, som regel er så raskt som mulig. Saken vil likevel slippe ut før eller senere og trolig gjøre større skade på et senere tidspunkt. Han viser til at noen velger å legge ut dårlige nyheter når andre saker har stor oppmerksomhet i mediene. Ut fra en slik strategi kan det være lurt å legge ut dårlige nyheter rett før deadline eller sent fredag ettermiddag.

Kommunikasjonsrådgiveren i Mattilsynet mener imidlertid dette ikke er en god fremgangsmåte, da de kan svekke troverdigheten og omdømmet på langt sikt. Det handler om å spille på lag med mediene og å forstå pressens rolle. Når journalistene oppdager en bevisst strategi for å unngå negativ omtale, kan det slå tilbake på organisasjonen selv, ved at tilliten blir svekket. 

Løvik råder oss til å utvikle krisekommunikasjonen over samme lest som det daglige kommunikasjonsarbeidet. Et uklart forhold mellom disse to kan føre til kaos i krisesituasjoner. Han påpeker blant annet at informasjonen først bør tilflyte internt i organisasjonen, før den når ut til myndigheter og medier. De siste kan føre informasjonen videre ut til publikum. En vanlig, uheldig informasjonsvei i kriser går imidlertid rett mot mediene, som leverer informasjonen videre til myndigheter og publikum, inkludert organisasjonens egne ansatte.

Uklar inndeling

Løvik har en litt uklar inndeling av ulike typer kriser:

• Fysiske kriser
• Menneskeskapte kriser
• Lederkriser

Etter hva jeg forstår er fysiske kriser ulykker, naturkatastrofer og lignende. Løvik mener håndteringen av disse krisene stort sette handler om å forklare hva virksomheten gjør, og at krisen er uforskyldt. Dette blir imidlertid tilbakevist av akademikerne fra Stavanger. Kriser og katastrofer kommer tilsynelatende overraskende, men svært ofte viser det seg at hendelsene bare har ventet på å skje fordi feil har ligget innebygd i teknologier, organisasjoner eller rutiner, og uheldige omstendigheter kan utløse katastrofen. Poenget til akademikerne er at kriser begynner lenge før vi merker dem. Det gjelder å få de ansvarlige til å bevilge nødvendige ressurser som kreves for å planlegge hva som bør gjøres for å forhindre en krise, investere i konkrete tiltak, lære opp personell, legge til rette for informasjonsspredning internt og eksternt, samt trene på å forhindre at farlige situasjoner utvikler seg til kriser og katastrofer.

Det er alltid noe i etterpåklokskapens lys som kan forklare hvordan en krise oppsto, hvorfor det skjedde, og hvem som sviktet. Hadde vi visst hva som ville skje på forhånd, kunne vi forhindret krisen eller katastrofen. Problemet er å oppdage at noe er under utvikling før det smeller, enten det dreier seg om teknologiske ulykker eller katastrofer der naturkreftene er den utløsende årsaken.

Liten forståelse

Forfatterne mener de som er ledere i kriser tradisjonelt har hatt liten forståelse for medienes betydning og rolle. En mer moderne kriseledelse ser på media som en strategisk ressurs som kan brukes til å avhjelpe situasjonen. For kriseledelsen er kontakt med media et spørsmål om å få media til å spille på lag slik at de kan få frem det de mener er rett og relevant informasjon til publikum.

En felles forståelse for utgangspunkt og arbeidsforhold kan skape mindre friksjon og en bedre håndtering av krisen hos begge parter. Media kan være en negativ aktør som bidrar til å forsterke rykter når det ikke finnes annen informasjon. Men media kan også være en positiv medspiller gjennom sine metoder for fremskaffing av riktig informasjon, som kan gi viktige innspill til kunnskapsgrunnlaget som benyttes i det videre arbeidet. Sett fra medienes ståsted drives det legitim informasjonsvirksomhet når en stiller seg kritisk til all informasjon som kommer ut fra organisasjonen.

Uforståelige figurer

En del av innholdet i Løviks bo vil nok oppleves som elementært for mange informasjonsarbeidere. Et til tider slurvete og dårlig språk og mange uforståelige og intetsigende figurer trekker ned et ellers godt helhetsinntrykk.

Akademikerne fra Stavanger har gått mer grundig til verks, men deres bok kunne med hell vært strammere redigert litt. Men de argumenterer godt for at ærlighet, redelighet og gode forberedelser vil gi bedre resultater enn tilbakeholdenhet, unndragelse, tåkelegging og bevisst manipulasjon av informasjon. De som skal forberede seg på eventuelle kriser, bør først og fremst sikre seg Løviks bok, mens de som ønsker å gå mer dybden med hell kan starte med den andre boken.