«Kommunikatør» er puteflaut
Forsøket på å gjøre yrkene våre mer profesjonelle ved å lage ordet «kommunikatør» er helt dust. Kanskje tråkker jeg Kommunikasjonsforeningen på tærne. Det får så være, for det er innmari pinlig å bruke en yrkestittel som overhodet ikke kommuniserer.
Magnus Nystrand. Rådgiver i Corporate Communications. Fast blogger på PR-prat.
(Vær snill og bli med meg til slutten av teksten. Jeg lover, det blir konstruktivt etter hvert.)
Gå i deg selv, fagfelle: Beskriver du deg selv som kommunikatør, helt seriøst og med tyngde? Hvis ja, har du tatt inn over deg konsekvensene?
For ordet «kommunikatør» er helt fjernt, ikke bare for folk flest, men for folk aller flest. Og bruken av ordet «kommunikatør» er derfor grøsselig dårlig kommunikasjon. At en gruppe yrkesutøvere som blir stadig viktigere i samfunnet, og som attpåtil har som sin jobb å være Norges ekspertise og kyndighet på kommunikasjonsfeltet, mislykkes i å lage sin egen yrkestittel. Det!
Ordbok mobber «kommunikatør»
Ordet er oppført i Kunnskapsforlagets ordbok, og tittelen brukes sporadisk i stillingsannonser og PR-blogger. Men Språkrådet finner ingen plass i sin ordbok. Selvsagt gjør de ikke det. For det er ikke et ordentlig ord, det er nytale som ikke burde høre hjemme i norsk.
I Norsk Akademis Ordbok er «kommunikatør» med, og eksemplifisert slik: «En dag ble jeg ringt opp av en telefonselger som sa at han jobbet som kommunikatør». Når til og med en ordbok understreker hvor flosklete og patetisk dette ordet er, blinker alle røde lamper frenetisk. (Ordboken henter eksemplet fra Jon Niklas Rønnings roman Generasjon Facebook, eller: Da alle skulle bli noe med media.)
Stakkato og kunstig og fjernt. Yrkestittelen «kommunikatør» bekrefter folks verste fordommer mot kommunikasjonsfolk. Konklusjon, i klarspråk: HERREGUD, så ELENDIG det KOMMUNISERER!
Ikke bare rant
Men denne teksten er ikke bare en tirade. For mannen i gata tar helt feil. Kommunikasjon opp, ned og i mente er ikke jåleri. For organisasjoner av i morgen er evnen et være eller ikke være. Og det er derfor en uklarhet knyttet til vår yrkesgruppe, kommunikasjonsfolkene.
Fiksjon og samarbeid, skriver Yuval Noah Harari i Sapiens, er de faktorene som er menneskenes fellestrekk oppigjennom verdenshistoria. I den siste boka om fremtida, 21 teser for det 21. århundre, står disse to faktorene frem enda klarere. Når kunstig intelligens løser alt som er praktisk, mekanisk, automatisk og systematisk, koker essensen ned til kommunikasjon.
Det vil si en langt mer rendyrka kamp om fiksjon og samarbeid. Organisasjoner blir, vis-à-vis samfunnet, holdt i hevd som personer, personligheter. De utvalgte på komm. skal ikke bare holde fasaden fin og ren, men nå skal de pinadø forme jeg-et. Hele pakken, id, ego og super-ego, og koble det på samfunns-vi-et. Kommunikasjonsoppgavene er nye, de er svære, og de vil bli større.
Men hvordan dette nye og ukjente skal løses, og med hvilken praktisk yrkesrolle og faglige autoritet så skal skje, det er foreløpig uavklart. Folkene som løser kommunikasjonsbehovene p.t. er en ordentlig potetåker av yrkes- og utdanningsbakgrunner. Realister. Litteraturvitere. Frafalne journalister. Autodidakte. Reklamefolk. Fredsforskere.
Forskjellen fra forrige yrkessystem, da økonomi og samfunn formet seg etter industrien, den er stor. Den gang da var det behov og aksept for en rekke nye, renskårne yrker. Vi fikk ingeniører, direktører og konduktører.
Men hallo!
Så kanskje har man tenkt at vi bare kan gjøre det samme i dag. «Kommunikatør», det klinger jo fint og inngyter respekt. Fikk de det til for knappe 200 år siden, ja da får vi det til i dag også!
Men hallo! Alt ved vår tidsånd og det vi aner av fremtid, oser av at ingen faller for det grepet i dag. Det er ikke lurt å drite seg loddrett ut med viten og vilje. Så, kolleger. La oss ta tak og kvele misfosteret, til den yrkestittelen ligger kaldt i grava for alltid. For vi er ikke «kommunikatører».
Hva er vi da, da? Ingen hast. La det modne! Vi kan tenke litt mer på det, og føre en saklig og positiv samtale rundt spørsmålet så lenge ;)
