Demokrati i sakte film. Rapport fra en gymsal i Las Vegas.
Interessen for amerikanske valg er enorm i Norge. Men hva kan vi lære?
Kjell Terje Ringdal. Leder av Washingtonseminaret og førstelektor ved Institutt for kommunikasjon, Høyskolen Kristiania.
Tenk deg et norsk stortingsvalg der en egen-begeistret, sint og totalitær Petter Stordalen har bestemt seg for å bli statsminister. Mot ham stiller Stein Erik Hagen. De pøser penger inn i kampanjer landet ikke har sett maken til. De skjeller hverandre ut, kjøper reklamefilmer som vises under cup-finalen – og de øvrige politikerne som stiller til valg har ett budskap: De er ikke som Stordalen. Temaer som helse, samferdsel, klima og skole er ikke-temaer. Kun: Stordalen må vi bli kvitt. De andre som stiller er Gro Harlem Brundtland (80) og Gunnar Berge (79). Kåre Willoch (91) vurderte å stille, men hadde ikke tid.
Den intelligente leser ser selvfølgelig at dette er amerikansk politikk anno 2020. Penger. Sinte kvinner og menn som hamrer løs på hverandre. Deltagerne er godt voksne. Og tonen er preget av sinne, bebreidelser og grove beskyldninger.
Interessen for amerikanske valg er enorm i Norge. Men hva kan vi lære? Først og fremst at vi her hjemme har et flerpartisystem vi bør ta med oss i aftenbønnene og lovprise. Og at pengene rår. Presidentvalget i USA er en ubehagelig blanding av kommers, media og personlige prestasjoner. Ikke ulikt Champions League. Som er like lønnsomt for mediene som presidentvalgene er det. Milliarder av dollar pøses inn i rene reklamekjøp, i tillegg til redaksjonelle innslag døgnet rundt. Fra studioer og med deltagere som i sin form minner om sendingene fra de europeiske fotballkampene. Og like mye verd.
Så til den gode siden: De to partiene har en imponerende evne til å mobilisere sine folk til politisk innsats på grasrotnivå. Det arrangeres folkemøter, debatter og dørbanking. For det som aldri slutter å virke er møter med mennesker som snakker sammen. Deilig gammeldags og effektivt. Her har Bernie Sanders skapt en bølge. Feel the Burn, sies det, og den snart 80-årige mannen har skapt en ungdommelig bevegelse av brennende hjerter og dyp protest. Den beste beskrivelsen av amerikansk valgkamp akkurat nå, er at kampen står mellom de etablerte politikerne, med sitt tradisjonelle språk og form, opp mot Sanders sitt.
Mange hevder at Sanders kan drive flere velgere ut av sofaene og til stemmelokalene. Baksiden av denne medaljen er at Sanderstilhengerne sier «Bernie or bust»; blir det ikke Sanders, kan det være det samme. Og dermed blir de nye velgergruppene hjemme denne gangen også. Slik de ble det da Trump vant i 2016....
Disse ord er skrevet i Las Vegas, mot slutten av februar, på et hotellrom i 52. etasje, der jeg har det gullbelagte Trump International Hotel i øyekroken. Jeg er glad i dette landet. Etter 20 år med Washingtonseminaret har jeg møtt så mange mennesker, institusjoner, universiteter og redaksjoner som har tatt nordmenn i mot med åpne armer. Uten fem øre i honorar, kun en fet Freia Melkesjokolade og en miniatyrflaske akevitt som takk for innsikt i politikk, taleskriving, redaksjonelle vurderinger, geo-politiske analyser og gud vet hva. Taleskrivere for Reagan, Carter, Bush, Clinton og Obama har fortalt om ord som trøstet, lovpriste - eller forandret verden.
Vi har fått møte borgermestere, sheriffer og redaktører. Vi har fått være med på kampanjer, dørbanking og valgfester. Og nå skal vi i gang igjen. Om noen måneder skal vi reise med noen titalls nordmenn som vil være med på det historiske valget mellom Trump og.... ja, hvem blir det?
Demokratene er, mens disse ord skrives, i full gang med sine primærvalg der de skal velge sin kandidat.
Én av valgmetodene er caucus-valgene. Det er dette som kan beskrives som demokrati i sakte film. Jeg fikk være internasjonal observatør under caucus i Las Vegas og kunne bevitne en ulidelig langtrukken affære der man møter opp tidlig, stiller seg i kø, blir registrert og krysset av på uendelig lange lister – og deretter skyflet inn i en stor gymsal. Der ble hvert distrikt samlet i grupper – og der delte de seg atter en gang i mindre grupper, avhengig av hvilken kandidat de ville stemme på. De med færrest stemmer kunne deretter hoppe over i en annen gruppe, etter at lederen for denne gruppen fikk holde en ett-minutts tale om hvorfor bli med i nettopp denne.
Og slik fortsatte den politiske selskapsleken til man hadde en beslutning – som ble høytidelig ført inn på et skjema, som ble fotografert og sendt via en app til hovedkontoret for endelig opptelling. Puh! Fire timer tok det. Ikke akkurat så lett som å svinge innom et norsk valglokale, kaste stemmeseddelen og kaste seg inn i bilen igjen. Og Bernie vant med klar margin. Nesten halvparten av stemmene i staten – og omtrent det samme i min gymsal.
Et alvorsord til slutt: Dette caucussystemet, tross det vakre i mennesker som møtes, snakker sammen og debatterer, bør avvikles. Stadig flere er stadig mer kritiske til et system som forutsetter ekstrem dedikasjon – og god tid – for å stemme. Men gøy var det for en observatør fra Norge.
Vi ses til høsten? Da skal vi lære, observere – og banke på dører for Demokratene i Virginia.
Som medlem i Kommunikasjonsforeningen får du 3000 kr i rabatt på Washingtonseminaret (28. okt. - 4. nov. 2020).
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.