Banner
PR-PRAT

Hva koster PR-bransjens omdømmeproblem oss?

Norsk PR- og kommunikasjonsbransje har tilsynelatende hjulpet alle andre enn seg selv med omdømmet sitt. Det koster oss noe.

Ikke alle er enige i at PR- og kommunikasjonsbransjen har et omdømmeproblem.

Jeg mener derimot at problemene står i kø, og at de er til å ta og føle på i møte med mange målgrupper som er viktige for oss som jobber i bransjen. Det er vanskelig å sette tall på eller måle bransjens omdømme, og hvorvidt det er godt eller dårlig.

Magefølelsen min, som ung i bransjen, med bakgrunn i politikken og journalistikken har gitt meg personlig en klar pekepinn.

Erlend Skaug Ingebrigtsen

Daglig leder i sitt eget PR-byrå Ekte kommunikasjon, tidligere ansatt i First House, bakgrunn fra politisk arbeid gjennom AUF.

Opplevd motstand

Senterpartiets konsulent-korstog, flere av partienes aktive grep for å holde egne politikere unna bransjen og statsministerens klare uttalelser gir også noen indikasjoner på standingen vår, som også Magnus Hoem Iversens belyste i denne spalten for ganske nøyaktig ett år siden.

Samfunnsansvar og etikk
PR-bransjen bør si ja til mer åpenhet
Les mer

Det er heller ikke rosenrødt hos mediehusene eller hos de store kundene som er vant med å jobbe tett med PR- og kommunikasjonsbyrå.

Det mest vesentlige er kanskje den opplevede motstanden man møter som PR- og kommunikasjonsrådgiver i møtet med viktige målgrupper. Jeg velger her å fokusere på media, politikere, nyansettelser og nye kundesegment.

Omdømmeproblemet fortoner seg etter mitt skjønn på to måter:

1. Ved at man enkelte steder har et regelrett dårlig omdømme.  

2. Ved at man har et ikke-eksisterende omdømme, enda flere steder

I  lys av dette er utfordringen, slik jeg opplever den, at man:

a) Sliter med å oppnå resultater på vegne av kundene fordi den iboende skepsisen til journalister, politikere og andre man ønsker å formidle kundenes historier til har vokst seg såpass stor.

b) Går glipp av store kundegrupper som ikke har noe forhold til kommunikasjonsbransjen i det hele tatt, eller som vegrer seg for å jobbe med en bransje de er skeptiske til.

 

A) Mediefolk

Mange av oss har et ukjent antall epost-kontoer hos diverse kunder. Årsaken er åpenbar: Man får ikke samme tilliten hos en journalist hvis det virker som om man prøver å selge inn en sak, skjønt det også er det man gjør som fulltidsansatt kommunikasjonsrådgiver i et selskap. I korte trekk får saken man selger inn eller prøver å belyse mindre troverdighet dersom det virker som spinn. Her opplever jeg at journalistene skvetter enklere.

Hviskingen på gaten sier også at flere av mediehusene tar grep for å i mindre grad assosieres med PR-bransjen. Færre offentlige opptredener sammen, større grad av forsiktighet i hvor man får informasjonen sin og et større søkelys på PR- og kommunikasjonsrådgiveres spinn på tips og saker som mottas eller følges opp.

Det er bra, og helt nødvendig for den journalistiske integriteten – men innbakt i dette ligger en svekket troverdighet til bransjen. Det går til syvende og sist utover kundene, og sakene man prøver å få på agendaen.

I korte trekk får saken man selger inn eller prøver å belyse mindre troverdighet dersom det virker som spinn. Her opplever jeg at journalistene skvetter enklere.
Erlend Skaug Ingebrigtsen

 

B) Relevante politikere

Dette punktet er i stor grad selvforklarende. Vedum er gallionsfigur for den ekstreme misnøyen mange i politikken har ovenfor PR-bransjen, og partileder-finansministeren legger ikke skjul på at han vil «bransjen til livs.»

«Aldri i livet» var min umiddelbare tanke da jeg for noen år siden fikk mitt første jobbtilbud; i PR- og kommunikasjonsbransjen.

Som tidligere ungdomspolitiker var det særlig to ting jeg hadde fått drillet inn som umuligheter: å bytte politisk parti, eller enda verre – selve kardinalsynden – å gå til PR-bransjen.

Sløret falt selvsagt ned da jeg begynte å jobbe i og innså at også PR- og kommunikasjon var en ganske ordinær jobb. Folkene i bransjen er like fullt ganske vanlige folk, ofte med litt uvanlige bakgrunner.

Dette har vært krevende å kommunisere til venner fra politikken, media og samfunnsliv. Mange klarer ikke å skjule misnøyen med at jeg har jobbet i, og jobber i bransjen.

De fleste av oss med bakgrunn i politikken, eller som jobber med å hjelpe kunder å påvirke politiske prosesser vet svært godt hva vi står for. Det skitne lobby-arbeidet man kan få inntrykk av herjer norsk politikk dersom man hører på populistiske politikeres uttalelser, eller leser noen av sakene på trykk, vet vi er en karikatur.

Det er dessverre ikke inntrykket hos mange politikere, og andre i samfunnslivet. Det har en stor innvirkning på resultatene vi klarer å oppnå, eller ikke, på vegne av kunder.

Det henger sammen med neste punkt.

Omdømme
PR-bransjens rykte er i ferd med å bli et skikkelig PR-problem
Les mer

C) Nye ansettelser

På samme måte som jeg selv vegret meg for å begynne i PR-bransjen, så vet jeg at det er mange som kanskje kunne tenkt seg å bruke kunnskapen sin om media, politikk og næringsliv her – men som faktisk ikke tør.

Kostnaden virker for stor.

Det gjelder nok aller mest oss som har vært i politikken, og som er redde både for at vi mister muligheter for å engasjere oss i framtiden, eller at andre skal tro vi selger nettverket og integriteten vår til høystbydende.

De mest ekstreme tilfellene av dette jeg har hørt om er personer som har vært innom PR-bransjen, men som har tatt bevisste valg om å ikke dele dette med omverdenen eller attpåtil har fjernet det fra CV-en.

Det er nok langt flere som velger å aldri gå inn i bransjen i utgangspunktet. Vi trenger flere, spesielt unge, i PR- og kommunikasjonsbransjen. Det er ikke vanskelig å skjønne at mange aldri kommer hit, dersom de opplever det som et lodd i CVen.

 

D) Det regelrette havet av potensielle kunder

99% av norske bedrifter er små og mellomstore. Samlet står de for nærmere halvparten av verdiskapningen i privat næringsliv, opp mot 700 milliarder kroner. Se deres eget selskap i kortene. Hvor mange selskap har dere med 1-10 ansatte, 10-20, 20-50, 50-100 eller 100 og mer ansatte?

Mitt gjett er at majoriteten av kundene til de etablerte PR- og kommunikasjonsbyråene jobber innenfor de fire siste kategoriene. Det er ikke bare å gå glipp av et hav av oppdrag, det er kanskje også et tegn på at vi ikke har gjort nok for å etablere hva PR- og kommunikasjon er – hvorfor det er viktig – og hvordan små virksomheter kan tjene på dette.

Etter mitt skjønn er det de som i dag ikke investerer noe i kommunikasjonen sin – og derfor har desto mer å tjene på det. Å gå fra null til ti pressemeldinger i året veier ganske mye tyngre enn å gå fra tusen til ett tusen og hundre.

Ola og Kari nordmann har neppe noen stor formening om hvem vi er eller hva vi gjør – men min klare gjetning er at de som har en mening, har en negativ én. 

Det vil i så måte være lite overraskende i lys av politiker-forakten som for alvor har etablert seg.

Mange av disse er bedriftseiere, ledere og potensielle kunder. For dem er avstanden opp til store byrå i Oslo altfor stor. Særlig hvis de ikke aner hva vi gjør, eller har en formening om at det vi gjør er kvakksalveri med lumske intensjoner.

Samfunnsansvar og etikk
PR-bransjen bør si ja til mer åpenhet
Les mer

Avmystifisering

Spørsmålet som melder seg til slutt, er: har dette noe å si? PR- og kommunikasjonsbyråenes vekst toger videre, det opprettes stadig nye byråer og det virker tidvis som om det er en umettelig appetitt for PR- og kommunikasjonstjenester ute hos virksomhetene. Det står da ikke ille til?

Min klare mening er at vi allerede møter på, og kommer til å møte på enda flere store utfordringer i det daglige arbeidet vårt, rekrutteringen av nye ansatte og jakten på nye kundesegment dersom vi ikke tar ordentlige grep for vårt eget omdømme ved å bidra til en avmystifisering av bransjen.

Jeg skal i det minste bidra til det, om ikke annet for å kunne være enda rakere i ryggen når jeg presenterer meg som PR- og kommunikasjonsrådgiver ovenfor politikere, journalister eller virksomheter.