Valgkampens uforutsigbare dramaturgi
Vi stuper inn i valgkampen med ryggsekken full av spørsmål som landets fremste politikere ikke kan/vil gi oss svarene på. For oss som arbeider med kommunikasjon, informasjon og analyse, gjelder det å holde tunga rett i munnen.
Terje Svabø. Frilanser og leder av Kampanjes valgkampjury.
På begge sider er det høyst uklart hvilke partier som skal sitte i regjering og dermed hvilken politikk vi kan forvente oss. I tillegg: De rødgrønne er ei heller enige om hvem som bør bli statsminister.
Hver valgkamp har sin egen, uforutsigbare dramaturgi. Årets definitivt mer enn kanskje hva godt er. For oss som arbeider med kommunikasjon, informasjon og analyse, gjelder det å holde tunga rett i munnen. Vi må sørger for å komme oss bak spillet om posisjoner, få fram hva det betyr for såkalte vanlige folk om den kommende statsministeren heter Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum eller fortsatt Erna Solberg.
Det er en forskjell
For det utgjør vel en forskjell? Så langt har begge kandidatene på rødgrønn side for lett sluppet unna spørsmålet: Hvordan vil vi merke at nettopp du og ikke din konkurrent til embetet som statsminister velges?
Lenge, i partipolitisk sammenheng veldig lenge, gjentok og gjentok Sp-lederen at det er politikken, ikke posisjoner, som er vesentlig. Derfor var han avvisende til å være statsministerkandidat – helt til landsmøtet tidligere denne måneden.
Ute av fokus
Dermed endret Sp innholdet i denne valgkampen. Oppmerksomheten ble flyttet fra politikken til spillet om posisjoner. For strategene i Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre var kandidaturet til Vedum et slag midt i ansiktet. Uansett hvor mye Støre toner spørsmålet ned, er det åpenbart at to kandidater forstyrrer og tar fokuset vekk fra de politiske prioriteringene. Og alle vi som arbeider med kommunikasjon vet hvor avgjørende det er å holde fokus.
Total forvirring
Enda verre for de rødgrønne er den totale forvirringen om hvilke partier som skal sitte i regjering. Les norsk politisk historie og du vil rask se at Senterpartiet alltid har vært et maktglad parti som både i rikspolitikken, for ikke å snakke om lokalt, rått har forsynt seg av posisjoner.
Derfor er det noe forunderlig over Sps knallharde kjør på gjentagelsen av at partiet går til valg på en «Sp/Ap-basert-regjering.» Forunderlig fordi ledelsen i Senterpartiet forstår at dette alternativet er fullstendig uakseptabelt for Arbeiderpartiet og LO.
En slik topartiregjering, som må kunne karakteriseres som et sentrumsalternativ, vil veldig raskt tilby SV en hel fotballbane å boltre seg på. I helt sentrale spørsmål som den økonomiske politikken og klima, vil SV få på sølvfat muligheten til å markere seg med en politikk så å si hele fagbevegelsen vil omfavne. «En Sp/Ap-basert-regjering» er derfor et dødt alternativ.
Hvorfor Sp kjører så hardt, ja nesten uforsonlig, i ordskiftet med SV om et mulig samarbeid i regjering, er vanskelig å forstå. Resultatet kan imidlertid bli en ren Ap-regjering.
Et vilt kort
På den andre siden av norsk politikk er det heller ikke bare idyll. Det er nå opplest og vedtatt av hele kommentariatet at Erna Solberg taper valget. Ikke på grunn av egen innsats, men fordi KrF og Venstre kommer til å gjøre elendige valg. I dag ser det ut som om begge partiene nesten vil bli utradert på Stortinget med den konsekvens at det borgerlige flertallet glipper.
I tillegg kommer valgets «ville kort,» Fremskrittspartiets nye leder Sylvi Listhaug. Hva kan vi forvente av henne i valgkampen? Hvilke kort vil hun spille ut? Svaret kan være integrering/innvandring, men også «folk flest» - bygge opp under en historiefortelling om at nå er det sliterne i samfunnet sin tur. Uansett, det foreløpige inntrykket er at Listhaug har blikket festet mer på valget i 2025 enn valget i september. Jeg sitter igjen med et inntrykk av at Frp-lederen ikke vil gråte om det borgerlige flertallet glipper. Da kan hun se fram mot fire år i opposisjon og tid til å bygge partiet og rendyrke profilen.
Pandemien trumfer alt
De siste meningsmålingene gjør at smilet er tilbake på Youngstorget, men Støre er klok nok til ikke å selge skinnet før bjørnen er skutt. Likevel, det må skje ualminnelige store bevegelser hos velgerne for at Solberg kan få fortsette.
Denne valgkampen er imidlertid ikke lik alle andre. Pandemien kan komme til å trumfe alt. Hvis Norge opplever en ny nedstegning i ukene før valget, er det ingen gitt å spå utfallet. Men, la oss håpe det ikke skjer, slik at vi kan konsentrere oss om politikkens innhold – og selvsagt spillet om posisjoner.
