Skriver om vanskelig innvandrerkommunikasjon

Under koronakrisen opplevde norske helsemyndigheter utfordringer med å nå innvandrergrupper med relevant informasjon. Og det er dette masterstudent ved Høgskulen i Volda, Andrea Björgólfsdóttir, ønsker å se nærmere på i sin masteroppgave som skal leveres denne våren.

— Jeg tenker at vi kan lære noe til neste gang det kommer en krise, sånn at vi kanskje er bedre forberedt.

En ren tilfeldighet 

Kommunikasjonsforeningen fikk flere gode søknader til årets stipend på 30.000 kroner, men Andreas søknad skilte seg ut som særlig solid.

— I tillegg gikk emnet hun tar for seg rett inn ett av våre prioriterte områder, mangfoldskommunikasjon, sier leder for Kommunikasjonsforeningen Anne-Lise Mørch von der Fehr.

Andrea selv bestemte seg for å skrive om krisekommunikasjon rettet mot minoriteter etter det hun selv beskriver som en aha-opplevelse.

— I fjor var jeg i praksis hos Helsedirektoratet, og helt tilfeldig var jeg tilstede på lanseringen av en ny rapport. Rapporten handlet om hvordan innvandrere i Norge hadde mottatt de ulike koronarestriksjonene, og som vi vet var det jo til tider vanskelig å nå frem til alle med nødvendig informasjon.

I rapporten var det flere utsagn som Andrea bet seg merke i. Kanskje handlet den utfordrende kommunikasjonssituasjonen mye mindre om språk, enn det kunne virke som om mange antok? 

— For eksempel var det én som uttalte i rapporten, at i hennes hjemland så døde folk av sult og krig, så derfor anså man ikke korona som en like stor utfordring. En annen nevnte at i hjemlandet så var det vanlig å åpne dørene og søke sammen under kriser, ikke å holde avstand. Så for meg ble denne rapporten et innsyn i en annen verden, og jeg fikk lyst til å finne ut mer om hva utfordringene bundet i.

Masterstipend til oppgaver om rosavasking og bærekraftskommunikasjon

Les mer

Ingen kriser er like

Gjennom kvalitative intervjuer, både med innvandrere og fagfolk, vil Andrea samle erfaringer og informasjon.

— Senest i går intervjuet jeg en norskpakistansk kvinne i femtiårene, som har bodd i Norge siden hun var fire år. Hun var på mange måter mer norsk enn meg, men likevel har hun den fordelen at hun kan se pandemien fra flere kulturelle ståsteder.

Andrea vil også snakke med profilerte innvandrere, med kommunikatører som allerede er spesialisert på mangfoldkommunikasjon, samt aktører i helsevesenet som kan si noe om hvordan de opplevde kommunikasjon med minoriteter under pandemien.

— Selvfølgelig vil en ny krise bli en annen krise, men jeg tenker at det å samle erfaring og bli klar over at utfordringene er såpass sammensatt som de er, er en god måte å lære på.

Andrea mener også at det handler om å forstå at samfunnet er i konstant endring, også hva sammensetning av minoriteter og folkeslag angår.

— Tenk ett år tilbake i tid, hvem hadde trodd at Norge skulle ha en stor andel ukrainske flyktninger? Mangfoldkommunikasjon må speile de minoritetene vi faktisk forsøker å kommunisere med.

Andrea har ikke rukket å tenke så mye over hva 30.000 ekstra kroner skal brukes til.

— Det er stramme tider. Så litt mer hverdagsluksus blir det kanskje.

— Hva vil det si?

— Oftere og bedre kaffe i kantinen, hvertfall.