Slik lykkes du endelig med innhold på nett

Dette er en bok alle nettredaktører i Norge bør skaffe seg og lese. En titt på offentlige og private nettsider i dag, tyder imidlertid på at de aller fleste nettredaktører ikke har fulgt noe særlig godt med i timen. Ove Dalen og Eirik Hafver Rønjum gir oss med denne boken en meget god oppsummering av oppdaterte råd for hvordan en nettside kan fungere effektivt for å nå organisasjonens målsetninger. For det er nettopp det denne boken handler om: Hvordan du kan skrelle bort alt det unødvendige nettsiden inneholder og stå igjen med det som er viktig for publikum. Forfatterne skriver at mye av problemet er at i utgangspunktet små nettsider utvikler seg til store konglomerat av nettsider der webredaktøren har mistet kontroll og ikke engang vet hvor mange sider han eller hun har ansvar for! Det ender gjerne i store, ufokuserte nettsteder som prøver å tilfredsstille alt og alle, inkludert de ansatte i virksomheten. Så hvordan i alle dager kan man forvente at en stakkar som er inne på siden én gang i året skal kunne klare å orientere seg? Forfatterne, med lang erfaring fra å hjelpe organisasjoner med nettsider, fastslår at det er to klare mangler med mange webstrategier: 1. Mangel på tydelig målsetning med innholdet. 2. Mangel på rutiner for å forvalte (oppdatere) innholdet. Et nettsted der den som er ansvarlig for innholdet ikke har kontroll på hver eneste side er, i følge forfatterne, ikke profesjonelt drevet. Forfatterne oppfordrer til å tenke bruksoppgaver, ikke informasjonskonsumering. Brukere av nettsider ønsker nemlig å få løst oppgavene sine så raskt som mulig, ikke lese om hvor brilliant organisasjonen fungerer. Hver gang noe publiseres, må webredaktøren stille følgende spørsmål: – Er dette innhold som brukeren ønsker? – Er dette innhold som støtter opp om virksomhetens mål? Webstrategien for alle nettsider er dermed enkel: Der virksomhetens mål overlapper brukernes behov kan nettkommunikasjon være effektivt. For å sikre kvalitet og kontroll må noen være ansvarlig – også for en nettside. Forfatterne skriver at effektiv formidling på nett krever kompetanse og talent. Og vi kan verken kreve eller forvente at hele organisasjonen skal holde seg oppdatert på fagfeltet nettkommunikasjon. Jeg er enig med det siste, men usikker på om nettskriving krever et spesielt talent. Jeg tror det heller dreier seg om kunnskap, interesse og øvelse for å lære seg de ikke alt for kompliserte teknikkene. For mange erfarne nettredaktører kan mye av innholdet i denne boken virke banalt og selvsagt. Mange kjenner sikkert til mange av rådene, men vet ikke hvordan de kan implementeres i organisasjonen, hvor det er vanskelig å stå i mot presset fra ledere og fagfolk i ulike avdelinger. Dermed er det kanskje vel så viktig for ledere av kommunikasjons- eller markedsavdelingen å lese denne boken – eller snarere viktig for nettredaktørene å formidle noe av innholdet i denne boken til sine ledere. De mange gode rådene og kommentarene er godt dokumentert, men når de kommer inn på sosiale medier i det siste kapittelet fungerer det ikke så godt. Her kommer flosklene om «et helt nytt medielandskap» og sosiale medier «forutsetter en grunnleggende endring» i hvordan vi organiserer oss. Dette bekrefter at den populære litteraturen og tenkningen om sosiale medier fortsatt lever i barndommen, men vil modnes etter hvert, slik som tenkningen rundt nettsider har gjort. For ellers er denne boken forbilledlig lagt opp med henvisning til generelle råd, hentet fra ulike kilder, og satt sammen med konkrete løsninger og eksempler