Banner
PR-PRAT

Vi orker ikke flere ord

Må vi endre rådene for krisekommunikasjon etter koronapandemien?

Skrevet av:
Factbox image

Mina Gerhardsen. Forfatter av bøkene "Å lykkes med taler" og "Å lykkes med media". Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen. Fast blogger på PR-prat.

Kunnskapen om krisekommunikasjon har vært i ånden til Arne Brimis klassiske visdom om at «det eneste som er bedre enn smør er mer smør». I en krevende situasjon har fasiten vært å by på mest mulig. Vi har lært at det skal gis mest mulig informasjon. Når det ikke er noe ny informasjon å gi, skal vi informere om det også. Og vi har lært at tilgjengelighet og tilstedeværelse er helt sentralt. Lederen må vise seg, ha et budskap og svare på alt folk måtte lure på.

Vi følger ikke lenger pressekonferansene, men venter på oppsummeringen i VG etterpå. Vi orker ikke flere ord.

Regjeringen har gjort alt dette. De har rigget til et eget pressekonferanserom der de har møtt opp gjerne flere ganger i uken i perioder, for å informere og inspirere. De har snakket til oss om dugnad og fellesskap, bakketopper og maraton, og de har vært tilgjengelige for pressen til hver eneste journalist fra hver minste avis har fått stilt ethvert spørsmål de måtte komme på.

Det har vært mye skryt av denne strategien. Helseminister Bent Høies tale til ungdommen om at «neste sommer finnes ikke når du er ung», ble hyllet og delt bredt på sosiale medier og statsministeren har fått mange poeng for godt lederskap i krise.

Vendepunktet

Men på et tidspunkt ble det nok. Da statsminister Erna Solberg holdt sin tale til folket etter et år med pandemi uten noe annet innhold enn at vi nå skal gå den siste motbakken, skjedde det noe.  

MDG-politiker Eivind Trædal kom med følgende melding på Twitter litt etter statsministerens tale: «Etter koronaen synes jeg vi skal innføre en nasjonal pressekonferanse-pause på minst et år». Han var ikke den eneste som synes det begynte å bli mye. Sosiale medier var rett og slett ganske fulle av pressekonferansetretthet og floskelslitasje.

Sosiale medier var ganske fulle av pressekonferansetretthet og floskelslitasje.

En sindig kulturpersonlighet delte frustrasjonen over manglende støtteordninger etter nyttår og skrev følgende hjertesukk på Twitter: «og på toppen får eg knekkprosa frå regjeringa. Veit ikkje kva som er verst. Send meg spriten.»

Høies poetiske taler med korte setninger og sjelfulle beskrivelsene av lengselen etter klemming og andre savn som hadde fått så mye skryt, var ikke lenger positivt.

Spar på ordene

Håndboka for krisekommunikasjon er skrevet for de intense situasjonene. De som varer i timer og dager, eller kanskje uker. Men ikke for år. Det ser ut til at det finnes en grense eller et vippepunkt, der folk ikke lenger er mottagelige. Selv om budskapet er aldri så velformulert.

Det vi har lært om at en størst mulig ordmengde er best mulig, er tydeligvis ikke alltid rett. Nå er vi kommet dit i krisen hvor vi ikke lenger følger pressekonferansene, men heller venter på oppsummeringen i VG etterpå. Vi orker ikke flere ord.

Om vi skal lytte, skal det være etter «need to know»-premisset. Det vil si det vi trenger. Punktum. Til den nye læreboken som bør lages om dette, kan de som skal skrive den hente inn et sitat fra SVs partileder Audun Lysbakken:

«Regjeringen må begrense ordmengden, så folk fortsatt lytter når de viktige ordene kommer.»

Det er lærdommen i en krise som er på vei inn sitt andre år.

Krisekommunikasjon
Krisekommunikasjon - hva er det, og hvordan gjør du det best mulig?
Les mer

Relaterte innlegg

Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.

15.11.2022
01.09.2022
10.06.2022