Et dårlig tegn
Rekk opp hånden hvis du kan kommareglene!
Erlend Lønnum, redaktør i Språknytt og seniorrådgiver i Språkrådet. Fast blogger på PR-prat.
I en norsk skoleklasse er det neppe mer enn én hånd som fyker i været på en slik kommando. I et auditorium eller en avisredaksjon er det kanskje to. Selv på et bachelorkurs i norsk språk er nok tallet lavt – i alle fall hvis vi kobler kunnskap om komma til kunnskap om grammatikk.
Det synes jeg godt vi kan gjøre, siden bruken av komma i norsk egentlig er regulert av grammatikken. Og grammatikken, den har det ikke helt bra om dagen, skal vi tro professorene som utdanner våre fremtidige språklærere (Språknytt 2/2018):
«En del av studentene kommer med så dårlige forkunnskaper at jeg lurer på hva slags grammatikkundervisning de har hatt.» (Hans-Olav Enger)
«Mange studenter mangler grep om enkle grammatiske kategorier som subjekt, preposisjon og pronomen.» (Gunvor Mejdell)
Da er det ikke rart at stadig flere skribenter sliter med setningsanalysen og heller tyr til det såkalte pausekommaet, som de setter der de mener at det er en naturlig pause i setningen. Ulempen med disse pauseinnslagene, er at det som er naturlig for noen ikke er det for andre. (OBS! I den forrige setningen er det etter reglene to kommafeil.)
Fri dressur eller regelrytteri?
Etter min erfaring kan nordmenn deles inn i fire kategorier:
- De som ikke bryr seg om komma.
- De som bruker pausekomma.
- De som kan kommareglene, men ikke irriterer seg over andres kommafeil.
- De som kan kommareglene og irriterer seg over andres kommafeil.
Jeg velger å tro at jeg gjennom 30 år i språkets tjeneste har beveget meg fra kategori 4 til 3. Som tyskfilolog med tung grammatikkballast knekte jeg koden og ble kommaekspert. Heltestatusen fikk siden en knekk da jeg ble journalist i redaksjoner med et mer lemfeldig forhold til kommakorrektur. Da jeg begynte i Språkrådet, fikk helten i meg ny næring, samtidig som jeg ble rundere i kantene i møte med den faktiske språkbruken i samfunnet, der kommafeilene florerer. Noe så irrit…, jeg mener, noe så spennende som å leve i en tid der språket forandrer seg!
Hva med deg, gode kommunikator, er det fri utfoldelse eller faste rammer som gjelder? Jeg er redd for at friheten ser ut til å ha seiret på de fleste fronter, både i skolen, utdanningen, redaksjonen og kommunikasjonsbyrået. Det synes allerede i innledningen på e-poster, der mange kommer skjevt ut når de setter inn et feilaktig komma etter «Hei,» (som kun er riktig når det følges av et navn e.l.: «Hei, Mari»). Vær så god, da skulle den være ute av verden.
Avskaff reglene!
I en PR-prat i fjor tillot jeg meg å tulle med nordmenns forhold til kommareglene. Jeg røpet da at Språkrådet vurderte følgende aprilspøk: "Språkrådet har i lengre tid sett at færre og færre respekterer kommareglene, så det er helt i pakt med folkemeningen at reglene oppheves. Regjeringen arbeider for «et enklere Norge», og da gjør vi vårt ved å fjerne kommareglene."
Jeg er fortsatt sikker på at ganske mange ville ha gått på en slik spøk, siden kommaet volder så mye bry. Men kommareglene står fast og er en viktig del av vår offisielle rettskrivning. Ta turen innom Språkrådets nettsider, så kan du kanskje rekke opp hånden neste gang?
Det er et dårlig tegn at kommaet blør. Det er ikke kommaets feil, stakkars, som i mine øyne er et lite, betydelig tegn – ikke et lite betydelig tegn.