Trussel mot folkeopplysningen, eller nødvendige innstramminger?
Sjefredaktøren i Adresseavisen kritiserer St. Olavs hospital for manglende åpenhet under koronapandemien. I fjerde episode av Kommunikasjonspodden tar de diskusjonen.
Kirsti Husby, sjefredaktør i Adresseavisen mener det er problematisk at sykehuset har strammet inn på tilgjengeligheten som følge av pandemien.
Det er to ting hun trekker frem som problematiske. Det ene er at de lenge har ønsket å komme inn på sykehuset for å dokumentere hvordan helsevesenet løser oppdraget sitt. Det har de først fått lov til nå nylig, da det kun var én korona-pasient igjen på sykehuset. Det andre er at de ikke lenger får ha direkte kontakt med kildene. Der journalistene tidligere kunne ringe direkte til den aktuelle overlegen eller avdelingslederen, må alle forespørsler nå gjennom kommunikasjonsavdelingen.
Tidligere har også redaktørforeningen kritisert helseforetakene for å frarøve offentligheten viktig og relevant informasjon.
- I utgangspunktet samarbeider vi godt opp mot St. Olavs hospital. Men vi syns at under disse ukene, og etter hvert månedene, med koronasituasjon, har det vært mer krevende i forhold til den åpenheten og tilgangen vi skulle ha ønsket oss fra sykehuset, forklarer Huseby i Kommunikasjonspodden.
Sjefredaktøren mener manglende innsyn kan få alvorlige følger.
- Jeg tenker det i verste fall kan føre til at man mister tillit til det som myndighetene faktisk ber befolkningen om å gjøre. Jeg tror også det kan være med på å skape frykt, ved at man enten ikke får sett, eller forstår, hvordan helsepersonell disponerer ressursene i en sånn type situasjon. Det er folk opptatt av, sier Huseby.
Ønsker å trygge befolkningen
Kommunikasjonsdirektør ved St. Olavs hospital, Marit Kvikne, presiserer at disse nye rutinene er midlertidige, og ett av flere tiltak som følge av pandemien.
- Jeg tror vi må se dette i lys av at det har vært ekstremt krevende informasjonsmessig. For oss har målet vært å ha oppdatert informasjon hele tiden, trygge ansatte og ikke minst trygge befolkningen. Derfor har vi ønsket å ha mer kontroll på den informasjonen som blir gitt enn det vi vanligvis har, sier Kvikne.
Kommunikasjonsdirektøren sier de har gjort det de kan for mediene i denne situasjonen, ved å tilrettelegge for intervjuer utenfor sykehuset, ha felles pressekonferanser, og tilby pressen bilder inne fra sykehuset som de har tatt selv.
- Jeg forstår også at det ikke blir det samme som å komme inn her. Sykehuset er stengt, og det har vært adgangskontroll for å begrense smitten inn i sykehuset. Det gjelder alle, og det er så strengt at ansatte ikke kan gå mellom avdelinger, påpeker Kvikne.
Adresseavisen-redaktøren mener likevel det burde vært en bedre dialog for å finne en løsning. Husby understreker at også Adresseavisen ønsker å trygge befolkningen.
- Det er jo det vi også skal gjøre. Og jeg tenker at det er grunnleggende med åpenhet for at publikum skal kunne ha tillit til det både myndighetene, sykehjemmene og institusjonene rundt oss gjør i den her tiden. Og da tenker jeg at det å åpne opp på en forsvarlig måte faktisk ville ha vært bedre. Norske journalister slipper inn på sykehus i andre land. Og da er det vanskelig å forstå at det her er helt umulig, utdyper Husby.
Klassisk interessemotsetning
Det er ikke første gang redaktører kritiserer kommunikatører for å begrense åpenheten. Jens Barland, medieforsker og dekan for kommunikasjon, ledelse og markedsføring ved Høyskolen Kristiania, oppsummerer det gjensidig avhengige forholdet.
- Redaktørene ivaretar interessene til den journalistiske funksjonen i samfunnet, hvor vi skal ha en åpen og uavhengig journalistikk som bidrar til at vi får spredd informasjon, at vi får offentlig debatt og åpenhet rundt det som foregår. Og de skal stille de kritiske, de vanskelige, de ubehagelige spørsmålene. Det er deres jobb. Det blir et bedre samfunn når de gjør jobben sin.
På den andre side er det mange aktører som ønsker å ivareta sine interesser, påpeker Barland. I koronakrisen dreier det seg for eksempel om de politiske myndighetene, helsemyndigheter, departementer og direktorater.
- Myndighetene, som heller ikke sitter med fasiten, skal lytte på forskjellige typer eksperter og til slutt komme frem til en konklusjon. De ønsker i stor rad å gjøre dette i fred og ro - få arbeidsro, og ikke all denne plagsomme offentlige debatten. De vil ofte hegne om sine prosesser for ikke å få for mye innblanding fra den journalistiske siden. Disse to rollene havner da i tautrekking med hverandre, sier Barland.
Hør resten av samtalen i fjerde episode av Kommunikasjonspodden. Der hører du også FrPs stortingsrepresentant Åshild Bruun-Gundersen og Therese Manus, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen, diskutere åpenhet og innsyn.
Siste saker
Har du lest disse?
Medlem
