Konstant i krise

– Vi har aldri opplevd noe lignende. Med sykehus, helsepersonell og pasienter i kryssilden ser vi at det nesten ikke lenger er noen regler igjen i krig. Dette er så alvorlig som det kan bli. 

Lindis Hurum har vært generalsekretær i den norske avdelingen av Leger Uten Grenser i to år. Tidligere har hun ofte vært talsperson og også i en kort periode kommunikasjonssjef. Hun har også jobbet i humanitære kriser og katastrofer som prosjektleder og nødhjelpskoordinator gjennom 15 år, enten det har vært i front under ebolakrisen i Liberia eller under borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk, for å nevne et par.

«CNN-kriser»

Naturkatastrofer, sult, epidemier og krig, det handler alltid om en krise og om mennesker i nød. Leger Uten Grenser er en internasjonal, uavhengig medisinsk nødhjelpsorganisasjon som går inn i disse konfliktområdene for å lindre nød og redde liv. Den dagen vi snakker med Lindis Hurum, er det drøyt en måned siden Hamas angrep Israel ved blant annet å angripe og drepe beboere i kibbutzer på grensen til Gaza. Flere hundre israelere ble tatt til gisler. Straks etterpå begynte israelske militærstyrker angrep og bombing av Gaza. Siden har titusener av menneskeliv gått tapt, svært mange av dem barn.

– Trykket er enormt. Når det gjelder selve kommunikasjonsarbeidet, er jobben den samme som før, bare mer av alt, forklarer Hurum, som i tillegg til å sørge for oppdateringer i sosiale medier, møte politikere og for- berede intervjuer og debatter har rollen som organisasjonens talsperson i Norge.

– Det er ikke så ofte vi har kriser som er av den typen vi kaller «CNN-kriser», altså kriser som dekker hele mediebildet over tid. Ofte kan vi som nødhjelpsorganisasjon oppleve frustrasjon fordi det alltid er andre steder i verden som bør få mye mer oppmerksomhet. Vi jobber hver dag med glemte kriser. Akkurat nå er det likevel ingen tvil: Gaza er den største krisen i verden i øyeblikket, og vi aksepterer at vi ikke får fortalt om krigen i Sudan eller den katastrofale humanitære situasjonen i Haiti.

Berøre for å opprøre

Men til tross for at hele verden retter blikket mot Gaza, er det ikke første gangen vi er vitne til krise, krig og elendighet. Selv om mange engasjerer seg, også i Norge, så befinner krigen og de største lidelsene seg et annet sted.

Lindis Hurum har selv til tider kjent på en sliten empatimuskel og frykten for å bli kynisk. Så hvordan skal man få folk til å bry seg nok?

– Min erfaring, både når jeg holder foredrag, er i nyhetene eller skriver bok, er at det å bruke historiefortelling fungerer best. Fokuser på de nære tingene fremfor tall, statistikk og pekefinger. Hvis du ønsker å få folk engasjert, må de bli berørt, og for å klare å berøre må du være litt personlig og ærlig og fortelle den lille historien i den store: om det mellommenneskelige, mener hun.

Hun byr på egne følelser og refleksjoner og prøver å få oss andre til å gjøre det samme som henne, nemlig å se seg selv og sine nærmeste i den andre.

–  Jeg ønsker å berøre for å opprøre. Og jeg opplever at det å ha et «grunnsinne» som jeg kan ta frem og bruke, er bedre enn å føle på avmakt og dårlig samvittighet. Jeg oppsøker derfor det sinnet og bruker det når jeg skal kommunisere.

–  Og hvordan tenker du konkret med hensyn til historiefortelling?

–  Jeg prøver å menneskeliggjøre de menneskene vi snakker om når vi snakker om noe av det mørkeste av det mørke i verden. Jeg prøver rett og slett å si at dette er folk som også forelsker seg, og som krangler med svigermor.

Lettere strategi valg

Det er mange avveininger som skal tas med hensyn til valg av budskap og bilder når man kommuniserer fra voldsomme konfliktsoner. På noen måter letter det intense trykket, som er på situasjonen i Gaza, selve kommunikasjonsarbeidet for hjelpeorganisasjonen.

–  Generelt er bildebruk noe vi prøver å være bevisst; pasientene i våre 400 prosjekter verden over er i en spesielt sårbar situasjon, og det er viktig å ivareta deres verdighet. Det er mange etiske dilemmaer knyttet til bildebruk fra Gaza, da de er så grafiske og informert samtykke er vanskelig å innhente. Men i og med at andre medier og ikke minst sosiale medier viser en overflod av svært voldsomme bilder, vet de aller fleste av dem vi kommuniserer til, hva som skjer der.

–  Det er også lettere å få den oppmerksomhe­ten dere behøver for å få støtte til det arbeidet dere ønsker å få gjort?

–  Vi benytter oss ikke av krisen som en opportunistisk strategi, men vi har begrensede ressurser, og andre kriser får vi uansett ikke på i media nå, sier Hurum.

Tøff SoMe-jobb

Også for Røde Kors og kommunikasjonsdirektør Øistein Mjærum handler det meste om Gaza-krisen for tiden. Mjærum forteller at Røde Kors aldri har brukt så mye ressurser på å følge med i kommentarfeltene sine i sosiale medier.

– Denne konflikten er helt uten sidestykke som humanitær katastrofe. En annen ekstraordinær dimensjon er alle de falske nyhetene og bildene som florerer. Vi bruker mye tid på å forsøke å motvirke dehumaniserende budskap i språk og bilder.

Han forklarer hvordan ansatte hele tiden må overvåke kommentarfeltene fordi publikum og brukere laster opp bilder som ikke er verifisert, og som er så grusomme at Røde Kors uansett ikke ønsker å vise dem.

– Publisering av bilder av døde mennesker på en måte som gjør at du etter hvert mister respekten for selve menneskelivet, må vi unngå. Alle bilder og videoer skal være verifisert av vårt eget bakkemannskap. Vi opplever også, for første gang, at ikke bare hjelpearbeidere som har vært ute i felten, behøver debrief, men også medarbeidere som sitter og jobber med sosiale medier her hjemme i Norge, ser så mye grusomme ting at de opplever jobben som særlig tøff.

25.09.2024

Kurs i krisekommunikasjon

Oslo (mer informasjon følger)

Språk og ondskap

Lindis Hurum har tenkt mye på ondskap, er redd for demonisering av folkegrupper og veldig oppmerksom på hvordan språk kan brukes til å skille mellom «dem» og «oss».

– Jeg har vært så nær på ondskapen. Og hva er det egentlig som skjer? Jo, du bruker språket til å demonisere den som du ikke bryr deg om, og som du ønsker å ta livet av. For hvis folk er onde, trenger vi ikke å bry oss om dem, og det gjør det enklere. Men sannheten er jo at ingen mennesker bare er gode eller bare er onde. Skillet går tvers gjennom hvert menneske, ikke mellom grupper.

Pekefingeren lar hun likevel ligge. Den fungerer dårlig som motivasjon for å samle støtte.

– Jeg har holdt på i 17 år, og det tok tid å forstå at pekefinger ikke fungerer. Ofte var jeg jo moralsk forarget. Men jeg kommuniserer ikke på vegne av meg selv og lærte derfor fort at pekefingeren fungerer dårlig som kommunikasjonsstrategi.