Norsk våpenindustri: forsvars- eller krigsindustri?

Både industrien og aktivistene sees på som strategiske aktører som jobber for å få gjennomslag for sin virkelighetsforståelse i mediene og hos politikere. Hensikten med det kan være å skape aksept for sin virksomhet, aktivitet og tilstedeværelse overfor den generelle befolkning, så vel som politikere. I denne offentlige defineringskampen er det media som anfører hva som skal være viktig og uviktig, hvor søkelyset settes og oppmerksomheten rettes. Massemedia fungerer dermed som en arena der rivaliserende aktører, enten det er institusjonelle eliter, pressgrupper eller politiske aktører, kjemper om troverdighet.

I oppgavens analyse er våpenindustrien representert ved de halvstatlige bedriftene Nammo og Kongsberg Gruppen. De frivillige organisasjonene Changemaker og Norges Fredslag representerer fredsaktivistene.

I oppgaven besvares følgende problemstillinger:

• Hvilke tolkningsrammer bruker Nammo og Kongsberg Gruppen i omtale av norsk våpenindustri i norske aviser?
• Hvilke konkurrerende tolkningsrammer lanserer Norges Fredslag og Changemaker i omtale av norsk våpenindustri i norske aviser?
• I hvilken grad oppnår disse tolkningsrammene politisk gehør?

Ifølge Entman (1993) dreier tolkningsrammer seg om utvelgelse og vektlegging av enkelte aspekter ved en sak og at de blir fremhevet på bekostning av andre. Rammer handler om å definere problemer, diagnostisere årsaker, gjøre moralske vurderinger og foreslå løsninger. Når strategiske aktører former offentlige debatter og fyller dem med fakta, innhold og mening, kan de på en konstruktiv måte bidra til en offentlig forståelse av en kompleks sak, slik våpenproduksjon og -eksport er.

Innholdsanalysen av avisartikler som ble gjennomført i arbeidet med denne masteroppgaven (se faktaboks) resulterte i tre tolkningsrammer for industrien og én for fredsaktivistene. Jeg kaller rammene «eventyr-rammen», «jussrammen», «forsvarsrammen» og «uansvarlighetsrammen».

Eventyr, juss og forsvar – eller uansvarlighet?

Nammo og Kongsberg Gruppen omtales i artikkelutvalget fra avisene oftest innenfor eventyr-rammen. Budskapet i denne rammen er at industrien skaper mange viktige arbeidsplasser i distriktene, de lager «state of the art»-produkter og klarer «mot alle odds» å vinne kontrakter i et marked der konkurrentene ofte virker «større og sterkere».

Når industrien møter kritikk eller noen stiller spørsmål ved deres aktivitet, forsvarer de egen legitimitet ved å ta i bruk retorikk fra jussrammen. Den forteller at industrien følger verdens strengeste regelverk. Bak regelverket står et samlet storting. Ofte supplerer talspersoner for industrien sitt budskap fra eventyr-rammen med forsvarsrammen.

Hovedbudskapet i forsvarsrammen er at det er viktig å huske på at industrien ruster Norges og våre alliertes forsvar, slik at vi kan skape en sikrere og tryggere fremtid. Industriens rammer stiller industrien i et hensiktsmessig lys, og de fremmer alle en virkelighetsoppfatning som bidrar til legitimering av, og forståelse for, industriens eksistens og vekst.

Fredsaktivister i Changemaker og Fredslaget representerer et perspektiv som står i sterk kontrast til industriens perspektiv. De kommuniserer under uansvarlighetsrammen. Denne rammens hovedbudskap er at industrien ikke tar det ansvaret de burde i forhold til å kontrollere hvor våpen og våpendeler fra Norge faktisk ender opp. De mener industrien tjener penger på våpenkappløp og krig, og at dette er svært umoralsk. I tillegg mener de at industrien konstant legitimerer seg, og på denne måten slipper å ta ansvar, ved å henvise til at de følger norsk eksportlov. En lov aktivistene flere ganger har påvist ikke rammer slik den burde, men har gråsoner og smutthull som industrien utnytter.

Våpen til forsvar – eller krig?

Der det er krig og konflikter eksisterer etterspørsel av våpen, ammunisjon og militært materiell. Tolkningsrammeanalysen viser at industrien snakker konsekvent om forsvarsindustri og eksport av forsvarsmateriell, mens fredsaktivistene i Changemaker og Fredslaget alltid bruker ord som krigsmateriell og krigsindustri. Når en ser disse to totalt ulike retoriske posisjonene opp i mot hverandre, kan debatten kokes ned til om man bidrar med våpen og våpenmateriell til forsvar eller krig. Aktørenes rammer bygger på hver sin side opp om denne kommunikasjonsutfordringen gjennom vokabularet de tar i bruk. Industrien snakker om hvordan de bidrar til en sikrere fremtid, gjennom å utstyre en sterk allianse med de mest høyteknologiske våpnene som fører til at færre soldater og sivile drepes i krig. Aktivistene snakker om norske bidrag til våpenkappløp, norsk-konstruerte drapsmaskiner og hvordan den norske krigsindustrien pumper våpen inn i konflikter og dermed skaper økt sikkerhetstrussel.

Politisk gehør

Både våpenindustrien og fredsaktivistene oppnår politisk gehør for sine rammer, men industrien i et helt annet omfang enn aktivistene. Ved at politikere i sentrale utenriks- og forsvarsposisjoner bruker omtrent de samme argumenter som industrien, og noen aviser lar disse rammene stå uimotsagte, oppnår disse argumentene posisjon som rådende diskurs i norsk politisk samfunnsliv.

Det er interessant å merke seg at ekspertuttalelser kan gi verdifull «kunnskapskapital» til teksten. For journalistene fremstår eksperter som troverdige kilder, som kan underbygge tolkningen i en tekst. Ofte brukes offisielle kilder, som en øvre representant fra myndigheter, institusjoner eller ledende organisasjoner, fordi de har høy sakkunnskap (Allern 2001). Politikere omtaler oftest industrien innenfor de samme tolkningsrammene som industrien gjør selv. Konsekvensen blir at journalisten henter sin tolkningsramme gjennom dialogen med disse autoriserte viterne.

Fredsaktivistene oppnår mindre og annerledes politisk gehør for sin ramme. Deres argumenter nevnes sjelden i stortingsmeldinger og av sentrale politiske organer. Momenter fra aktivistenes uansvarlighetsramme dukker derimot opp i leser-, debatt- og meningsinnlegg skrevet av politikere. Aktivistene oppnår dermed også gjennomslagskraft, men på en annen måte, og på en arena mer preget av ideologisk opposisjon til dagens situasjon.

Utenrikspolitisk valuta

Våpenhandel og industrien som produserer varene, har fått en viktig politisk og økonomisk betydning for den norske stat og norske bedrifter i etterkrigstiden. Det kan virke som at våpenindustrien og eksporten er et politisk og økonomisk næringsvirkemiddel som gjør seg gjeldende som utenrikspolitisk kapital i det globale forsvars- og sikkerhetspolitiske feltet. Her ønsker et samlet norsk storting, på lik linje med andre stater, å være representert og gjøre seg gjeldende. Det uten at politikere og industri mener at dette går på akkord med norsk omdømme som fredsnasjon, eller det genuine norske ønsket om å bidra til en bedre verden for krigsrammede mennesker. Dette ønsket trumfer tilsynelatende fredsaktivistenes håp om økt ansvarlighet og strengere kontroll.