Annerledesåret

Skrevet av:

Gro Bogen Nilsen. Styreleder i Kommunikasjonsforeningen.

Det er ingen tvil om at 2020 vil få en sentral plass i historiebøkene. For alt vi vet kanskje også i vårt fagpensum. Året hvor vi for alvor ble digitale og innredet stuer, kjellere og kott til hjemmekontor. En tid hvor vi kun unntaksvis så kolleger, samarbeidspartnere og kunder fysisk, men likevel var «på» og tidvis kommuniserte som vi aldri hadde gjort før. For med pandemien fulgte større behov for kommunikasjon både internt og eksternt. Ikke bare innen helse, men i de fleste bransjer.

I starten – etter det første sjokket hadde lagt seg  – opplevde jeg arbeidshverdagen som effektiv og god. Teams- og Zoom-møtene gikk unna som bare det; det var lett å kommunisere både med interne og eksterne målgrupper. Folk satt på hjemmekontor og var enkle å nå; det var færre ting som konkurrerte om oppmerksomheten vår.

Det rare var at man på én måte kom tettere på folk. Det gjør unektelig noe med relasjonen når folk man kun kjenner profesjonelt, eller kanskje snakket med for første gang, kom med «full pakke»: barn som slår seg vrange, håndtverkere som ikke bryr seg om at oppdragsgiver sitter i møte, kjeledyr som dukker opp foran skjermen eller familiemedlemmer som vandrer rundt i bakgrunnen. Sånn gikk månedene.

Det var etter sommeren det gikk opp for meg. De effektive månedene hadde hatt sin pris. Man samarbeidet veldig godt med eget team og de man skulle løse oppgaver med internt og eksternt, men jeg hadde kommet lengre unna de jeg ikke hadde et naturlig touchpunkt med. All tilleggsinformasjonen – inputen man får helt gratis ved å reise seg fra kontorpulten, treffe noen tilfeldig i gangen eller over kaffemaskinen, eller bare slå av en prat på vei til eller fra jobb, eller på et arrangement, var blitt borte. Det var heller ikke slik at effektive Teams-møter inviterer til mye small talk eller samtaler om hvordan kolleger eller andre virkelig hadde det.

Internkommunikasjon

Internkommunikasjon på prøve

Les mer

Ulike kontaktflater er viktige

Plutselig innså jeg at jeg hadde blitt mitt eget ekkokammer. Jeg hadde kommet tettere på kommunikasjonskolleger, gjennomført viktige prosjekter, men jeg hadde mindre kontakt med andre deler av virksomheten og mindre føling med hva som skjedde ute. Effektiviteten hadde hatt sin pris.

I kommunikasjonsbransjen snakker vi ofte om viktigheten av å sitte i en ledergruppe for å bidra til at det kommunikasjonsfaglige perspektivet blir ivaretatt. For å påvirke der det skjer og for å høyne anseelsen av faget vårt. Bevares. Alt dette er viktig. Nå har jeg blitt minnet om at det også er en annen grunn til at vi er der; det utvider horisonten vår. I møte med andre fagspesialiteter som legger vekt på andre ting, utfordres vi på kommunikasjonsfaglige sannheter og egne perspektiv.

Det er jo nettopp derfor ulike kontaktflater er så viktig. Å ha mange uformelle og formelle arenaer gjør oss til bedre kommunikatører. Ofte er det kanskje viktigere å bruke ørene og øynene enn munnen. For kommunikasjon handler jo vel så mye om å skape rom for dialog, tilbakemelding og korreksjon. Dette gjelder sågar både innen intern- og eksternkommunikasjon. Og det kommer ikke av seg selv. Hvertfall ikke på Teams.

Vi opplever ting ulikt, har ulike arbeidsoppgaver og motiveres av ulike ting. Min koronarefleksjon er bare en av mange. Jeg gleder meg til å høre dine historier. Kanskje er den helt annerledes enn min.

Jeg tror imidlertid at mange med meg har opplevd at digitale kanaler aldri kan erstatte fysiske møter og kontaktpunkter. At vi må være litt ekstra påpasselig med å få innspillene vi trenger – også de vi ikke vet at vi trenger, med alle nyansene. Selv om jeg helst skulle vært pandemien foruten, tror jeg den har vært en veldig nyttig erfaring for oss som kommunikatører. Vi har fått brynt oss, fått noen erfaringer vi ellers aldri ville ha fått og blitt minnet om ting vi tar som en selvfølge.

Det lover godt for 2021.

Godt nytt år alle sammen!