Frokostmøte om et dobbeltdrap
Direkte og krast til Sørlandet å være. Det ble temperatur da lokalavisredaktøren møtte politiet og kommunen for å drøfte kommunikasjonen rundt et dobbeltdrap.
Det handler om det som skjedde natt til 31. mars på Vigeland i Lindesnes. Elina Jeanette Grimstad (17) og hennes mor Anne Grimstad (51) ble funnet drept i sitt hjem på Vigeland i Lindesnes ved 04.30-tiden. Noe senere ble en 24-åring funnet død i en rundkjøring i nærheten. Han viste seg å være gjerningsmannen
I salen i femte etasje i Slottskvartalet i Kristiansand var rundt 30 kommunikatører på plass for å høre de ulike aktørene fortelle om sine tanker rundt kommunikasjon.
Drapsdagen gikk politiet rundt klokka 06.30 ut med melding om «alvorlig voldshendelse». Klokka 10.00 kom pressemeldingen om drap. I Lindesnes kommune hadde man jobbet i kriseledelse i mange timer da kommunen rundt klokka 12.00 la ut en kort melding om at kommunen var i beredskap, og at psykososialt kriseteam var satt inn. Klokka 14.00 kom første politi-pressekonferanse.
En stor tragedie med et enormt informasjonsbehov
Fra Agder politidistrikt fortalte kommunikasjonsrådgiver Kristin Ubostad Badendyck og politijurist Cecilie Pedersen om at alle hendelser i utgangspunktet er taushetsbelagte. Når politiet forteller, er det for å trygge befolkning eller etterkomme informasjonsbehov.
– Vi må ikke komme feil ut. Det må være riktig. Og vi har mange hensyn, sa kommunikasjonsrådgiver i politiet Kristian Ubostad Badendyck. Derfor jobber alltid kommunikasjonsrådgiveren sammen med en politijurist om informasjonen som skal ut.
– Kunne vi si drap?
– Kunne vi si drap? Ville vi informere en mulig gjerningsmann da? Var det en gjerningsmann løs i området? Vi vil ikke at vitner skal bli forutinntatte. Et vitne kan for eksempel ha sett en skarp gjenstand. Sier vi kniv, sier vitnet også kniv. Vi har svært mye å tenke gjennom før vi går ut med informasjon, sa politijurist Cecilie Pedersen.
Hun poengterte at mistenkte og vitner skal få informasjon når de er til avhør, ikke gjennom media. Det er viktig for politiet. Likeledes må politiet være forsiktige med identifiserende elementer. En adresse kan fort ende med bilde av hus i sosiale medier. Da kan pårørende langt borte bli informert om dødsfall på måter ingen setter pris på.
Politiet la vekt på at de ikke har informasjon som hovedoppgave. Primæroppgaven er å trygge befolkningen og pågripe gjerningsmenn. Der journalisten har som hovedoppgave å fortelle, har politiet kanskje en helt annen oppgave.
Randi Røinaas Lomeland i Lindesnes kommune hørte om tragedien på NRK Sørlandet da hun våknet. Hun reiste raskt på jobb. Hun jobber en dag i uka som kommunikasjonsrådgiver i Lindesnes. «Heldigvis» skjedde drapene på hennes arbeidsdag.
– Vi fikk inn masse informasjon. Kriseledelsen møttes flere ganger den aktuelle dagen. Vi hadde to møter på morgenen. Vi hadde tett kontakt med vår politistasjonssjef som holdt oss orientert. Vår jobb er å bistå. Og vi satte inn vårt psykososiale kriseteam. Først klokka 12.00 la vi ut en nøktern informasjon om kommunens rolle – og vi gikk selvsagt ikke inn på alt det andre vi visste. Det var ikke vår jobb å fortelle om, fortalte Randi, som var enig i at den generelle informasjonen godt kunne kommet lenge før.
– Men det er mange hensyn. Jeg ønsket nok å gå tidligere ut, men andre mente vi måtte ha mer oversikt først.
Randi viste til at kommunens jobb ikke er å være nyhetsledende, men å trygge befolkningen, gi omsorg og støtte og bistå nødetatene.
Redaktør i avisen Lindesnes, Siri Wichne Pedersen, gikk så å si rett i strupen på både kommune og politi. Hun var oppgitt og frustrert over kommune og politi.
Hun snakket om journalister som måtte vente og om et politidistrikt som er mindre profesjonelt på kommunikasjon enn for eksempel Oslo og Rogaland. Hun forsto ikke hvorfor de ikke tidligere sa det de visste – for å unngå spekulasjoner. Hun kritiserte også at politiet skrev pressemeldinger i forkant av pressekonferanser – og at det ikke kom noe nytt på pressekonferansene.
– Når det skjer et drap, er det merkelig å melde «alvorlig voldshendelse». Agder står i kontrast til informasjonen jeg har erfaring med fra Oslo og Rogaland, sa redaktøren.
Samtidig var hun enig i behovet for riktig informasjon. Også for avisen var «rett nyhet» viktigere enn «først med en nyhet».
– Det var folk i lokalsamfunnet som ble mistenkt av folkemeningen. Jeg synes det er kritikkverdig at politiet brukte halvannet døgn før dere opplyste at gjerningsmannen var fra en kommune øst i Agder, sa Wichne Pedersen.
Overskriften for møtet var «Hva skjer når kommune, media og politi skal kommunisere sammen om en drapssak?
Det ble tidlig klart at politi og kommune samarbeider godt, mens media står litt mer på utsiden med sine ønsker. Og sånn skal det kanskje være. Aktørene var enige om verdien av å treffes i etterkant for å lære av hverandre.
Leder i Agder Kommunikasjonsforening, Øystein Hjorthaug, hadde nok alle med seg da han oppsummerte med å si:
– Dette var ganske klassisk opplevelse. Vi som er kommunikasjonsrådgivere heier på redaktørstyrte medier. Dere er demokratiets immunforsvar. Samtidig ber jeg media tenke over at vi i kommunikasjon ofte er journalistenes immunforsvar, ikke fiender. Det er mange hensyn – og i hver våre roller forsøker vi å sørge for best mulig kvalitet på informasjonen. Da må noen ganger ny informasjon vente litt.
I salen var det mange som sa: Flere sånne møter der vi møtes på tvers og kan øke forståelsen av hverandres roller.