Kampen om vitenskapeligheten. Forskningskommunikasjon i et politisk betent felt
Et forsvar for forskningens plass i offentligheten
En nyttig bok både for dem som jobber med forskningskommunikasjon, og for journalister som intervjuer forskere.
Det er få spørsmål som skaper like stort engasjement som debatten om innvandring i Norge. Mette Andersson har intervjuet 31 forskere som har deltatt i denne debatten. De forteller om hets, drapstrusler og sjikane. 22. juli 2011 ble derfor en vekker for mange som tidligere hadde mottatt trusler etter at de hadde kommentert spørsmål om innvandring eller islam.
Tittelen på boken viser til at forskere kjemper for å beholde sin vitenskapelige rolle i offentligheten; de ønsker å være dem som søker etter sannheten og formidle nyansert kunnskap om innvandring. Isteden opplever mange at de blir plassert på enten den ene eller den andre siden i en medieregissert, polarisert debatt. De kan bli stemplet som snillistiske, politisk korrekte, rasistiske, elitistiske, naive, kunnskapsløse eller det som verre er. Mange forskere har derfor et ønske om å trekke seg tilbake fra den offentlige debatten om innvandring. Andersson siterer en «svært erfaren» forsker, som behandles anonymt:
«Hvis du tenker at du skal bli behandlet som en forsker der ute i det store offentlige rommet, da bommer du på en måte. Du kan ikke forvente at journalister og lesere skjønner forskningsprosessen. Hvis jeg får inn et «kanskje», er det vellykket.» Det er ikke til å underslå at mange forskere er skeptiske til journalister og til formidling i massemedier, da mediene som regel krever enkle svar og temperatur i spaltene. Denne boka kan derfor være nyttig for dem som arbeider med forskningskommunikasjon, men også journalister som skal intervjue forskere om innvandring og andre kontroversielle tema.
Forfatteren forklarer hvordan forskere søker kunnskap og sannhet ved å ta hensyn til nyanser, forbehold, vitenskapelig metoder og normative utgangspunkt. Mange vil nok oppleve boka som både kaotisk og som et noe ensidig forsvar for et vitenskapelig verdenssyn. Samtidig er forfatterens analyse og diskusjon av mediemangfoldet og medienes rolle i samfunnet mangelfull. Her kunne forfatteren vært mer nyansert og analytisk. Denne mangelen på medieanalyse og et alternativt ståsted gjør at det er vanskelig for journalister å identifisere seg med de problemstillingene Andersson tar opp.