– Vi er ikke sykdommen

Denne gangen var det Sigbjørn Gjelsvik (Sp) og Mímir Kristjánsson (Rødt) som hisset seg i opp Nettavisen over at Statens vegvesen har 55 kommunikasjonsrådgivere – og de mener de har for høy lønn.

Kristjánsson påstår at vi som jobber med kommunikasjon, er et sykdomstegn for samfunnet. For noen uker siden omtalt han jobbene våre som bullshit-jobber.  Det er en grov og kunnskapsløs uttalelse, som skapte store overskrifter i media.

Det ville vært en fordel om de to stortingspolitikerne satte seg inn i sakens fakta før de skjøt med kanoner.  Og de kan jo begynne med å spørre hvorfor 19 til 25 prosent av de ansatte i deres egne partiorganisasjoner jobber med kommunikasjon og pressehåndtering?  

Fire enkle spørsmål

De siste 30 årene har Norge gått gjennom en digital revolusjon som påvirker demokratiet vårt helt grunnleggende. La meg stille fire enkle spørsmål:

• Hvilken statlig eller offentlig etat vil fungert uten en nettside?
• Hvordan kommuniserer store virksomheter med sine ansatte?
• Hvor forventer vi som bor i dette landet å få informasjon fra det offentlige?
• Hvor ofte får vi brev i posten?

I dag forventer både innbyggere og ansatte å få informasjonen vi trenger når vi trenger den. Nettsider, apper, nyhetsbrev og sosiale medier har gjennom de siste 25 årene utviklet seg til å bli offentlige virksomheters bindeledd til samfunnet og til sine ansatte.

I 1991, før nettavisene ble etablert, leste 84 prosent av nordmenn papiraviser daglig. I 2024 leste 58 prosent nettaviser daglig. Det betyr at fire av ti nordmenn ikke leser aviser hver dag, ifølge SSBs norske mediebarometer. Derimot bruker åtte av ti nordmenn sosiale medier daglig, og vi bruker i snitt to timer der hver dag.

Denne utviklingen stiller helt andre krav til hvordan offentlige virksomheter skal gi innbyggere og ansatte informasjon. Informasjon som gjør at vi kan ta opplyste valg og som gjør at samfunnet og demokratiet vårt fungerer.

Om lag én prosent av alle ansatte i statsforvaltningen jobber med kommunikasjon, viser en kartlegging fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring fra 2023.  Rapporten viser også at:

• Kommunikasjonsansatte bruker mest tid på nettredaksjon, brukerkommunikasjon og mediehåndtering. 
• Kjøp av kommunikasjonstjenester utgjør 1 til 1,5 prosent av totale konsulentutgifter fra 2019 til 2021.
• Virksomhetene kjøper inn mest konsulenttjenester til brukerkommunikasjon, nettredaksjon og ledelses- og arbeidsgiverkommunikasjon.

Jeg vet ikke hvorfor Statens vegvesen har 55 kommunikasjonsansatte, men de utgjør 1,1 prosent av alle ansatte, ifølge tall fra årsrapporten i 2024. Vegvesenet har kontorer over 200 steder i landet. Da funker det dårlig med en oppslagstavle ved kaffetrakteren når du skal informere alle ansatte.

Et sykdomstegn for demokratiet

Gjelsvik hisser seg også opp over at gjennomsnittslønnen til de kommunikasjonsansatte i Statens vegvesen er på rett under 800.000 kroner. Jeg skal ikke påstå at kommunikasjonsrådgivere i det offentlige er dårlig betalt. De har ofte høyskole- eller universitetsutdanning.  Gjennomsnittslønnen i Norge for menn med opp til fire års utdanning fra høyskole og universitet, var i fjor 870.000 kroner, ifølge Teknisk beregningsutvalgs rapport fra i vinter. For kvinner var snittet 707.280 kr.

Jeg vet ikke hvorfor én av fire ansatte i Senterpartiet og én av fem ansatte i Rødt, jobber med kommunikasjon. Har de bullshit-jobber? Er de sykdomstegn?

Framfor å bedrive drittkasting, burde både Gjelsvik og Kristjánsson bekymre seg over vilkårene for den offentlige samtalen i landet vårt. Redaktørstyrte, norske medier taper kampen om milliarder av annonsekroner til internasjonale tek-giganter, og norske medier går gjennom stadig nye kostnadskutt.

Dét kan være et sykdomstegn for samfunnet – og for demokratiet.

En forkortet versjon av denne kommentaren ble publisert i Nettavisen 3. juni 2025.