Skadelig kunnskapsløshet

I en kommentar 25. november stiller ansvarlig redaktør Mari Skurdal spørsmål ved selve eksistensen til kommunikasjonsdirektører i staten. Det er oppsiktsvekkende av en redaktør som vi må forvente har en elementær forståelse av hvordan samfunnet i 2025 fungerer.

Skurdal påpeker at det knapt fantes en kommunikasjonsdirektør rundt årtusenskiftet. Det stemmer. Den gang var tittelen informasjonssjef. Det bør ikke være sjokkerende for sjefredaktøren at verden har forandret seg.

Det har skjedd en samfunnsmessig utvikling de siste 30 årene som følge av digitalisering.

Før snakket vi til målgruppene, nå snakker vi med dem.

I dag kommuniserer mediene og statlige og private virksomheter med brukere og lesere løpende gjennom dagen og døgnet. Dette har blant annet ført til nye ord i vokabularet og nye titler på dem vi tidligere kjente som informasjonssjefer. For ordens skyld kan det også opplyses at Kommunikasjonsforeningen hadde 2.366 medlemmer ved årtusenskiftet.

Yrket «kommunikasjonsmedarbeider» er ikke en nymotens greie som følge av digitalisering og sosiale medier. Kommunikasjon er et akademisk fag med røtter til antikken. Høyskoler og universiteter i Norge har undervist i kommunikasjonsfag siden 1960-tallet. I dag kan man oppnå både master- og doktorgrad i faget.

Kommunikasjonsforeningen ble etablert under navnet Den Norske Public Relations Klubb, i 1949 – to år før Skurdals egen forening, Redaktørforeningen.

Så hva skal staten med kommunikasjonssjefer og direktører? Det svaret ligger blant annet i statens kommunikasjonspolitikk, som er datert i 2009:

«Målene for den statlige kommunikasjonspolitikken er at innbyggerne skal:

•  få korrekt og klar informasjon om sine rettigheter,

•  plikter og muligheter ha tilgang til informasjon om statens virksomhet

•  inviteres til å delta i utformingen av politikk, ordninger og tjenester»

Den statlige kommunikasjonsplakaten er på én side og oppsummerer punktvis både mål, forutsetninger og prinsipper for arbeidet som kommunikasjonsfunksjonene i staten er underlagt. I tillegg kommer en rekke andre krav og forskrifter som staten må følge, for eksempel 48 krav til universell utforming av offentlige nettsider. Det ville vært en fordel for Klassekampens lesere om sjefredaktøren, som lever av statlige midler, setter seg inn i sakens grunnlag før hun vil radere ut en lederfunksjon som jobber målrettet med å møte innbyggernes rettigheter.

Skurdal kritiserer også lønnsnivået til kommunikasjonsdirektørene. Vi må tåle fokus på lønn, men også her bør redaktøren heve blikket noe. Kommunikasjonsdirektørenes fastlønn i de fire helseregionene ligger flere steder under de andre direktørene i ledergruppen. I 2024 hadde for eksempel direktør for personal og kompetanseutvikling i Helse Sør-øst en fastlønn på 1,855 millioner, mens kommunikasjonsdirektørens fastlønn var 1,714 millioner.

I Helse Vest hadde kommunikasjonsdirektøren en fastlønn på 1,597 millioner i 2024. Det er nærmere 300 000 kroner mindre enn økonomi- og finansdirektøren som er neste på listen med en fastlønn på 1,874 millioner i 2024. i utskjelte Helse Nord er kommunikasjonsdirektørens lønn på nivå med de andre i ledergruppen.

Det er et faktum at lønnsnivå i helseregionene ligger høyere enn i direktorater og departementer. Det skyldes at de er underlagt en annen eierstyring enn helseforetakene.

Skurdal har all grunn til å løfte debatten om lederlønnsnivået i statlige eide virksomheter og stille spørsmål om hvorfor de skal tjene mer enn statsråder, men da må hun rette kritikken mot dem som har vedtatt organiseringen og reglene for driften av sykehusene våre. De sitter på Stortinget, ikke på et kontor i et helseforetak.

Fellesskapet spytter inn 45 millioner til Klassekampen i året. Hvis dette er presisjonsnivået avisens redaktør vil legge seg på, kan man undres over hvor vel anvendt den pressestøtten er.

Debattinnlegget ble publisert i Klassekampen 1. desember 2025