Vi gjør forskning forståelig

Mímir Kristjánsson uttalte i vår at flere bør velge samfunnskritiske yrker, og at kommunikasjonsrådgiveren er å regne som en «bullshit-jobb».

Sterke stemmer har forsvart og forklart hvorfor kommunikasjonsjobben deres er like viktig som andre jobber. Nå ønsker jeg å tilføre en viktig dimensjon i debatten om hvorfor en god kommunikasjonsrådgiver kan ha helt avgjørende betydning. Hør her!

Jeg har i tjue år jobbet tett med forskere som har prøvd å dele nye funn fra arbeidet sitt, være seg kreftcellers aggressivitet hos myelomatosepasienter, eller aerosolers betydning for refleksjon av stråling i atmosfæren. Mange sitter år ut og år inn over reagensrør på laboratorier eller med analyser av utslippsscenarier på store skjermer. Og vi, som vanlige folk i gata, hadde vært fattigere på viktig kunnskap, uten dem. MEN, hadde vi lært like mye av forskerne uten at de hadde fått hjelp til formidlingen? Jeg tror ikke det.

Hjelper fagpersoner

Mange forskere er ypperlige formidlere. De har selvtillit, et rikt og folkelige språk og de elsker å bli kontaktet av pressen. Andre er ukomfortabel i møte med journalister, engstelig for å si noe feil, eller gud forby – uttale seg om noe som en kollega kan mer om enn dem selv. De vil gjerne ha hjelp til å formulere seg på en klar og tydelig måte. Her kan kommunikasjonsfolk spille en viktig rolle: Vi kan hjelpe fagpersoner til å bli tryggere i møte med et kamera og en mikrofon, til å forenkle, forenkle og forenkle enda mer det budskapet de vil få frem.

For mange forskere ligger et sterkt ønske om endring til grunn for jobben de gjør. De vil at politikerne – som har makt til å foreta beslutninger i styre og stell – skal få kunnskapen de trenger for å kunne ta valg.

Som Øystein Pedersen Dahlen ved Høyskolen Kristiania påpekte i Aftenposten i sommer: «Når man tar en kommunikasjonsutdanning, lærer man om politiske prosesser og hvordan disse kan påvirkes. Det er ikke allmennkunnskap.»

Et eksempel på nettopp det: Det ligger timer og dager med nitid arbeid til grunn, for å få beslutningstakere til å forstå sammenhengen mellom livmorhalskreft og HPV-vaksinering – og på bakgrunn av det, velge å innføre HPV-vaksine til alle landets 14-åringer. Et arbeid som kreftforskerne selv ikke har mulighet til å legge ned. De trenger hjelp - av noen som forstår nettopp de politiske prosessene og hvordan disse kan påvirkes.

To vesentlige poenger

Politikken til side – jeg vil fremheve to vel så vesentlige poenger, kall det gjerne innsalg, av hvorfor kommunikasjonsrådgiveren er et viktig supplement til fagpersonene:

1) Kreftforeningen lever av innsamlede midler. Det er pengene som du og jeg gir på bøssen, som minnegave eller via månedlig beløp, som finansierer kreftforskning i Norge. Gjennom mine fjorten år i Kreftforeningens kommunikasjonsavdeling lærte jeg noe viktig: Hva skal til for at 83 år gamle Gunvor gir penger til kreftsaken når hun får en giro i posten eller en bøssebærer på døren? Jo, hun trenger informasjon! Om hva pengene skal brukes til. Gunvor trenger å vite hva de 300 kronene hun gav til Kreftforeningens innsamlingsaksjon i 2023 var med å bidra til, for at hun skal være trygg på at det lønner seg å støtte saken igjen. Hvem skal fortelle henne det? Er det forskeren på Radiumhospitalet, som fikk åtte millioner til sitt forskningsprosjekt? Skal han, med sitt stammespråk forklare hvordan han finner molekylære mønstre i tumorvevet?

Og hva med Line på 45, som nylig har fått en kreftdiagnose og aldri har forholdt seg til medisinske uttrykk i sitt yrkesliv som flyvertinne? Hvem skal gi henne den beste informasjonen om diagnose, behandling og prognose? På Kreftforeningen.no er sidene om kreftdiagnoser de aller mest besøkte. Det er ikke forskerne selv som skriver hvilken behandling de vil gi og hva den skal bidra til.

Nei, alt dette er kommunikasjonsrådgiverens jobb. Han eller hun som gjennom flere år med kreftterminologi har lært at vanlige kvinner og menn i gaten ikke forstår hva metastaser og biomarkører er. At for å trygge, opplyse, skape givervilje og engasjement trengs enkle og godt forklarte fakta.

2) Stadig flere skoleelever får i oppgave å finne ut om betydningen av klimaendringer eller hvordan CO₂-utslipp kan reduseres. Det er vel og bra. Det er ungdommen som skal leve med klimavalgene vi tar i dag. De trenger kunnskap – mer enn noen andre! Og det finnes mange artikler de kan lese. I det vitenskapelige tidsskriftet Nature for eksempel, eller rapportene fra FNs klimapanel. Tettskrevne blekker på engelsk, skrevet av 700 forskere fra 90 land, om det vitenskapelige grunnlaget for utformingen av internasjonal klimapolitikk.

Egne skolesider

Mange av disse elevene finner heldigvis veien til CICEROs nettsider, som har utarbeidet egne Skole-sider. Her er små videosnutter der forskere forteller om klimaforhandlinger og løsninger, her er faktabokser og sammendrag av de store rapportene. Tilpasset en sekstenårings forutsetninger og nivå.  

…og hvem har laget disse nettsidene?

Nok bullshit. Hatten av for gjennomarbeidet forskningsformidling – og for samarbeidet som kreves for å få det til.