Kan ungdommelige ungdomspolitikere redde valget?
Ungdomspolitikere som faktisk oppfører seg som ungdomspolitikere, kan være løsningen, dersom vi vil stagge den haltende valgdeltakelsen og øke engasjementet for politikk i framtiden.
Det er tidvis lett å bekymre seg over den generelle interessen for politikk og samfunnsliv i Norge. Ja, vi bor i et av verdens sterkeste demokratier, og et som folk har tillit til, men bør ikke befolkningen i ‘verdens beste land’ engasjere seg mer?
Det er nok de færreste som håper på en kioskvelter av et valg om drøye åtte måneder.
Erlend Skaug Ingebrigtsen, gründer og daglig leder i Ekte kommunikasjon
Liten interesse
Koronapandemien har bidratt til fallende tall for frivilligheten, inkludert i politikken. Vi vet at dette har effekt for annet politisk engasjement. De fleste partier, også ungdomspartiene, opplever synkende medlemstall. Valgdeltakelsen, og da særlig ved kommunevalg – som det kommende valget er – har ligget stabilt lavere enn hos våre naboland.
I forkant av det kommende valget gir foreløpige tall fra lokaldemokratiundersøkelsen til KS grunn til bekymring: Folk er i liten grad interesserte i, eller forstår, hvordan lokaldemokratiet fungerer. Mens politikerne selv opplever at de gjør en god jobb.
Politikere, i hvert fall på lokalt og regionalt nivå, evner med andre ord ikke å kommunisere til velgerne hva de gjør, hvorfor eller hvordan.
Er det da rart at oppslutningen om lokalvalgene er som den er?
Kanskje kan de unge være redningen?
For: Ser vi på de to foregående kommunestyre- og fylkestingsvalgene, så hoppet valgdeltakelsen blant unge i alderen 18-24 år opp med omtrent 10 prosent fra 2015 til 2019. Det er stort og en kjempeseier for lokaldemokratiet.
Det er god grunn til å tro at ungdomspolitikernes evne til å nå igjennom til de unge er avgjørende for at de unge engasjerer seg mer i politikk. Det er neppe tilfeldig at de fleste ungdomspartiene opplevde medlemsvekst i den samme perioden. Det er også interessant å merke seg at mange i sjiktet 18-21 år stemmer, men at langt færre stemmer for andre gang. Det kan om mulig tilskrives eksponeringen man får for politikk i videregående skole inn mot et valgår, med livlige og uhøytidelige skolevalgsdebatter som eksempel.
Ungdomspolitikere har en helt unik evne og mulighet til å både påvirke politikken, men også til å formidle politikk slik de selv ønsker. Det er en mulighet de ikke bør la gå til spille. Unge i aldersgruppen 18-24 år har fortsatt lavere valgdeltakelse, og engasjerer seg fortsatt i mindre grad politisk enn hva andre aldersgrupper gjør. En tilleggsdimensjon er at deltakelsen i stor grad også er basert på sosioøkonomisk bakgrunn. Blant de unge er det en overvekt av ressurssterke som engasjerer seg. Det er ikke de som allerede engasjerer seg vi trenger å nå.
Det er «gjerdevelgerne» politikerne ofte snakker om – og i dette tilfellet de som ikke selv finner veien inn til politikken og som vi ikke når med dagens polemikk.
Da trenger vi mer enn noen gang politikere som snakker et språk unge forstår. Det vi trenger er flere ungdomspolitikere – ikke bare politikere som er unge.
Høres ut som voksne
Min klare oppfatning er at ungdom med et engasjement for politikk, enten det er i ungdomsråd eller ungdomspartier alt for ofte spiller med på premissene lagt av voksne politikere. Enten det er i nasjonale TV-debatter eller i avisenes debattsider. Retorikken, ordbruken og begrepene er sjelden ulike de voksne politikere bruker. Det er kanskje nødvendig for å få gjennomslag, og det bidrar kanskje til at de som allerede er med i ungdomspolitikken blir hørt, men jeg har vanskelig for å tro at det bidrar til at flere unge blir engasjert for politikk. Er det bare meg som synes det er forfriskende når Bodø Ungdomsråd denne uken kalte kommunens foreslåtte økonomiske styringsplan «et rævva budsjett»? Eller tenker at debatter som da Tobias Stokkeland fra Grønn Ungdom dro fram en joint under ungdomspartilederdebatten i Arendalsuka ville engasjert langt flere unge?
Og nei – før noen sier det – det handler ikke om en antagelse om at unge er «for dumme» til, eller ikke forstår seg på politikk. Det handler om at mange trenger noe mer. Noe annerledes. Hvis ikke kan de jo bare se på Dagsnytt 18 og høre på Politisk kvarter?
Å si det andre ikke sier
I lys av debatten fikk Stokkeland og Grønn Ungdom høre det så det holdt, også fra de andre ungdomspolitikerne. Flertallet mente at stuntet ødela for en seriøs debatt, og stakk «kjepper i hjulene for å få gjennomslag» for rusreformen. Vi er heldige som bor i et land med et politisk klima hvor ungdomspolitikere kan være med å bidra til reelle gjennomslag, se bare på AUF og deres påvirkningskraft på Arbeiderpartiet om dagen. Men strategiske gjennomslag kan ikke være det som råder på frontallappen til ungdomspartiene.
Hva ofres på alteret dersom også ungdomspartiene og ungdomspolitikerne skal forhandle, hestehandle og kjøpslå med gjennomslag?
Jeg tror det er viljen til å si det andre ikke sier, kommunisere på et helt annet språk og på andre premisser enn andre politikere – og med det: muligheten til å nå enda flere unge velgere, framtidige partimedlemmer eller støttespillere.
Ungdom må være ungdom.
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.
