Tre tips til en bedre tale
Gjennom ti år har jeg skrevet alt fra konfirmasjonstaler til store teatertaler ment for flere tusen mennesker. Her er mine tre beste tips, som jeg ikke har lest i en bok.
Christine Viland
Christine jobber som kommunikasjonsdirektør i Nordic Choice Hotels. Hun er gjesteblogger på PR-prat.
Sett punktum etter ti minutter
Er du en taleskriver som selv aldri holder taler? Prøv, og du vil forstå hvilken kraftanstrengelse en tale er. 50 prosent av opplevelsen består av talerens evne til å gi teksten energi og nerve. Ytterst få makter å holde intensiteten oppe i lenger enn ti minutter. Den gode nyheten er at de fleste får sagt usedvanlig mye på ti minutter, forutsatt at man bestemmer seg for det. Så hvis du kan, sett punktum etter ti minutter.
Dersom du ikke kan velge, men har fått tildelt en viss tid – for eksempel 50 minutter – skriv for all del ikke en 50 minutters lang tekst. Skriv 5 x 10 minutter. Mellom hver del legger du inn et lengre avbrekk som gir taleren muligheten til å puste og hente ny energi. Det kan være noe så enkelt som å utbringe en skål, vise en film eller involvere publikum på et vis. De neste ti minuttene bør ha et annet temperament for å gi teksten dynamikk. Tenk at du skriver en symfoni med fem akter. Temaet er gjennomgående men energi og intensitet veksler med tydelige taktskifter mellom hver del. Denne oppbyggingen gir taleren de beste forutsetningene til å holde egen – og dermed publikums – energi oppe gjennom hele talen.
Tenk kontekst
Med kontekst, så mener jeg ikke hvem målgruppen er eller hva som er anledningen for talen. Det har du mest sannsynlig allerede tenkt på. Jeg sikter til alle de praktiske eller fysiske elementene som kan slå hardt inn over opplevelsen. For eksempel om publikum sitter på harde, vonde trebenker eller om de allerede har stått ute og ventet i tre timer.
For noen år siden hadde jeg skrevet det jeg anså som en av mine beste taler. Det var en tale som skulle vare i hele 40 minutter. Jeg elsket hvert eneste ord, for hvert ord var nøye utvalgt, veiet og satt sammen i noe jeg mente nærmet seg kunst. Jeg gledet meg til å føle responsen fra salen! Det jeg ikke hadde tatt med i betraktning var at klokken var 18.00. Publikum hadde vært på seminar hele dagen. Etter talen skulle deltakerne rett på middag. De var stivpyntede, sultne, tissetrengte men viktigst av alt: de hadde drukket. Mye. De var absolutt ikke mottakelige for 40 minutter med talekunst. Taleren mistet publikum etter de første ti (surprise). De neste 30 minuttene var en pine. Den beste talen jeg til da hadde skrevet ble til den dårligste, nettopp fordi jeg ikke tok hensyn til de banale omstendighetene.
The crack in everything
I dag er vi så godt vant med eminente talere og perfekt retorikk at mye god tale har mistet sin effekt. Vi lengter etter noe ekte, noe ærlig. There is a crack in everything, sang Cohen. En virkelig strålende tale har alltid et innslag av noe uventet, spontant, uperfekt. Det kan være et annerledes anslag, en digresjon, noe selvopplevd, noe utleverende eller sårbart. Vi liker det uperfekte. Vi elsker andres feil. Jeg er ganske sikker på at dere liker denne teksten bedre med historien om mitt livs dårligste tale enn uten. Feil gir troverdighet. Det perfekte er løgn. Så gi for all del talen din rom for det sårbare, krevende, kompliserte og vanskelige, det dønn ærlige og uventede. Det spiller taleren god. Det er disse øyeblikkene vi husker. Det er disse historiene som gir taleren kraft og bygger ethos.
Hva er ditt beste taletips?
Relaterte innlegg
Her kan du lese andre innlegg av samme forfatter.