Banner
Språk og retorikk

Del I: Regjeringens PR-klubb

Den ble kalt PR-klubben i begynnelsen. I starten var dette en lukket klubb for maktapparatet, kontrollert av statsminister Einar Gerhardsen og hans folk.

OM SKRIBENTEN
Factbox image

Øystein Pedersen Dahlen er studieprogramleder for Bachelor i PR og strategisk kommunikasjon ved Kristiania. Han forsker særlig på norsk PR-historie.

Den Norske Public Relations Klubb ble stiftet 26. oktober 1949. I mai samme år arrangerte SAS en «Public Relations Conference» i Oslo for Den internasjonale organisasjonen for luftransport. I arbeidskomiteen for konferansen satt flere av de som senere var med på å stifte PR-klubben: Alfhild Hovdan, Odd Medbøe og Hans Olav. Etter denne konferansen ble Medbøe og Oddvar Aas oppfordret av Olav i Utenriksdepartementet til å utarbeide statutter til en norsk PR-forening. 

Einar Gerhardsens nære allierte, Olaf Solumsmoen, ble valgt til nestleder, og statsministeren var selv til stede på det første arbeidsmøtet. Her ga Gerhardsen fortrolig informasjon til medlemmene om den politiske situasjonen i Norge. Sikkerhetssituasjonen, statsbudsjettet og skandinavisk samarbeid var noen av de tingene en nøye utvalgt forsamling fikk vite mer om (se faktaboks). Som med så mye annet på denne tiden tok Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiet kontroll, nå også over utviklingen av public relations i Norge.

IKKE MEDLEM?

Vi jobber for faget! Som medlem får du mange fordeler og et landsdekkende faglig nettverk.

Medlemsfordeler

Fakta

Historien om foreningen kommer i fire deler. Neste del kommer til våren.

Del I: 1949–1960

Begynnelsen

Del II: 1960–1982

Utvidelsen av PR-klubben og dannelsen av Forum for offentlig informasjon (1975)

Del III: 1982–2000

Etableringen av Informasjonsforeningen

Del IV: 2000–2024

Etableringen av Kommunikasjonsforeningen

Om du har informasjon eller dokumentasjon om den videre utviklingen av foreningen, ta kontakt med Øystein Pedersen Dahlen:

[email protected]

Britisk inspirasjon

Opprettelsen av den norske PR-foreningen var sterkt inspirert av den tilsvarende britiske. Kun et drøyt år etter at The Institute of Public Relations (IPR) ble opprettet i Storbritannia i februar 1948, ble den norske foreningen etablert. 3. august 1949 var E. Lindsay Shankland fra IPR i Norge for å møte Medbøe og tre andre (Aas, Johansen og Strøm) som senere var med på å stifte den norske organisasjonen.

Medbø var også med som observatør på års- møtet i den britiske foreningen 28. september 1949, hvor han ble valgt som korresponderende medlem og fikk dermed tilsendt statutter og andre dokumenter derfra. Odd Medbøe spilte også en sentral rolle i organisasjonskomiteen til International Public Relations Association (IPRA), sammen med representanter fra NATO- landene Storbritannia, Frankrike og Nederland. Sammen med Hans Hermans (rådgiver for den nederlandske statsministeren) utarbeidet Medbøe statuttene for IPRA, og Medbøe ble valgt til visepresident i den provisoriske komiteen og ledet de første offisielle møtene.

Sammenlignet med den britiske foreningen var den norske mer lukket. Ifølge styre- medlem Odd Hjort-Sørensen ble det på IPRs årsmøte i 1949 påpekt av den britiske foren- ingens sekretær Alec Spoor at nordmennene «hadde valgt en riktigere linje enn engelsk- mennene i medlemsspørsmålet». Spoor sa at han «beklaget at det var litt vanskelig å finne et felles grunnlag for arbeidet i instituttet, hvis medlemmer representerer vidt forskjellige interesser og ofte også konkurrerende firmaer».

– Sammenlignet med den britiske foreningen var den norske mer lukket.
Øystein Pedersen Dahlen

Den kalde krigen

Den norske foreningen var fra starten mer innrettet direkte mot den internasjonale situasjonen og kald-krig-propaganda. Mange av de som var knyttet til PR-klubben hadde bakgrunn fra det norske propagandaarbeidet under andre verdenskrig, og PR-klubbens tidlige arbeid kan knyttes direkte til den internasjonale situasjonen, med star- ten på den kalde krigen. Dette preget i høy grad deres syn på PR, som de ønsket å skille fra det som ble oppfattet som propaganda eller løgnaktig (falsk) informasjon. PR skulle være et verktøy for den frie verden – mot autoritær kommunisme.

Det første hele året av PR-klubbens program viser at organisasjonen konsentrerte seg om den kalde krigen og den nye sikkerhets- situasjonen, med temaer som «Militær forskning», «Den utenlandske situasjonen», «Kringkastingens utenlandske programmer» og «Marshallhjelpen». I møtet 3. mars 1950 orienterte utenriksminister Halvard Lange detaljert om den utenrikspolitiske situasjonen og Norges stilling. Statsministeren deltok også på møter i 1950. Etter britenes bruk av propaganda under første verdenskrig og Nazi-Tysklands under andre verdenskrig ble begrepet propaganda klart diskreditert. Hjemmefronten advarte også mot statlig informasjonsarbeid som ville minne om nazistisk propaganda. Den norske statsministeren og hans kolleger hadde derfor behov for å utvikle andre kommunikasjons- former. Denne nye formen for propaganda var mer dempet, indirekte og subtil. Verken PR-klubben eller tilsvarende organisasjoner som var satt opp av Arbeiderpartiet, som Folk og Forsvar og Den norske Atlanterhavskomité, brukte begrepet propaganda i sine dokumenter eller i eksternt arbeid. PR-klubben ble etablert etter at Norge ble med i NATO, og det var tette (personlige) bånd til de som organiserte pro- NATO og antikommunistisk propaganda i Folk og Forsvar og Den norske Atlanterhavskomité.

– PR skulle kun brukes til det gode og ikke misbrukes av fiender av staten eller de som jobbet i komersielle foretak.
Øystein Pedersen Dahlen

Samfunnets interesser

I klubbens vedtekter ble det fra starten av lagt vekt på at den skulle være «en veileder for samfunnet og tjene sam- funnets interesser». Det ble fastslått at styret «arrangerer klubbmøter av opplysende karakter og arbeider for å gjøre klubben til et verdifullt forum for medlemmene».

I klubbens første pressemelding heter det at PR er rettet både eksternt mot samfunnet og internt mot de som jobber med oppgaver av samfunnsmessig betydning. Klubben skulle være en ikke-politisk organisasjon hvis formål var å fremme kvaliteten og etikken i yrket. Tresselt la frem en definisjon av PR som var nesten direkte overført/oversatt fra den som ble brukt av British Institute of Public Relations, selv om den var litt kortere og den ikke inkluderte relasjoner: Public Relations er en omhyggelig, saklig, planmessig og vedvarende metode for ved informasjon og andre metoder å etablere og vedlikeholde gjensidig forståelse mellom en eller flere personer eller organisasjoner i samfunnet i sin helhet (Bedrifts-økonomen, mai 1950, side 119).

Odd Medbøe understreket at PR hadde en viktig rolle i å bevare demokratiet og kunne korri- gere pressen. Ifølge Medbøe kunne det være vanskelig for pressen å holde full oversikt over sakene, og PR-arbeiderens viktigste oppgave var å bistå pressen, slik at journalistene kunne få et best mulig og bredest mulig grunnlag for å utføre sitt arbeid.

Embed imageEmbed image
T.v. I LYSTIG LAG PÅ FROGNERSETEREN: Ved bordet sitter Egil Tresselt, Hans Olav, Rolf Jerving (nytt medlem fra Utenriksdepartementets pressekontor) og Per Johansen. Bak til høyre står Odd Medbø. T.h. PÅ MØTE I DEN INTERNASJONALE PRFORENINGEN I 1951: Fra venstre: visepresident Tom Fife Clark, fru Hess, president Alan Hess, Per Johansen og Johs. Hedemann. Bak ser vi Olaf Solumsmoen og Odd Medbø.

Skulle ikke misbrukes

 I 1950 skriver Medbøe at PR-klubbens hovedidé var «å holde den nye profesjonen, PR, under god kontroll her i landet». Medbøe påpeker at det er økende interesse for faget i Norge, og at det derfor er viktig at «vår profesjon ikke misbrukes av noen». Dette kan knyttes til en forståelse av at PR kun skulle brukes til det gode og ikke misbrukes av fiender av staten eller de som jobbet i kommersielle foretak, som fortsatt ikke var velkomne som medlemmer av Norsk PR-klubb. Avstemning om medlemskap i klub- ben ble holdt hemmelig, og mange søknader ble avslått de første årene.

I 1956 kom det frem at noen snakket om å opprette sin egen PR-forening dersom de fortsatt var utestengt fra Norsk PR-klubb. Dermed ble det åpnet opp for flere medlemmer, men avstemningen om nye medlemmer foregikk fremdeles ved hemmelige stemmesedler. I 1957 ble Lars Øystein Os fra Opplysningskontoret for forsikring opptatt i klubben. Dermed ble det for første gang etablert formelle bånd til norsk fagpresse og privat sektor. I 1954 ble også representanter fra Norsk Fagforenings Forsikrings- og Informasjonsforbund og Norsk Samvirkelag tatt opp i organisasjonen.

I 1957 ble to ansatte i utenlandske oljeselskaper i Norge medlemmer i foreningen: Bjørn Hafslund fra Esso og Chris Bugge fra Shell. I 1960 ble PR-byråleder Nils Magne Apelands søknad om medlemskap innvilget, samme år som han ga ut den første boken på norsk om PR. PR-klubben åpnet nå opp for flere medlem- mer fra privat sektor og beveget seg inn i en ny tid, som vi kommer tilbake til i de kommende nummere av Kommunikasjon.

Kilder:

Allern, Sigurd (1997): Når kilden byr opp til dans. Oslo: Pax Forlag.

Dahlen, Øystein (2024): Establishment of the Norwegian Public Relations Club; in a Cold War Context, i Sharam Alghasi, Ester C. Vanvik, Jens Barland og Jesper Falkheimer (red.): Strategic Communication – Contemporary Perspectives. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.

Kommunikasjonsforenings arkiv.

Mørk, Egil (1994): Et slag med halen … Informasjonsforenings historie, 1949–1994. Oslo: Informasjonsforeningen.

Nordahl, Konrad (1991): Dagbøker, bd. 1, 1950–1955, i utdrag av Ketil A. Nordahl. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

GRUNNLEGGERNE AV DEN NORSKE PUBLIC RELATIONS KLUBB

Hans Olav, (styreleder) leder for Utenriksdepartementets pressetjeneste.
Hans Olav var styreleder for PR-klubben frem til 1953. Han ledet den norske informasjonsvirksomheten i USA under krigen og fortsatte som presserådgiver ved den norske ambassaden i Washington, inntil han i 1948 overtok som sjef for pressekontoret hos Utenriksdepartementet (UD), ledet av Halvard Lange (Ap).

Olaf Solumsmoen, (nestleder i styret) pressesjef hos statsministeren.
Solumsmoen var redaktør for Arbeidernes Pressekontor før andre verdenskrig. Han var redaktør i Arbeiderbladet da han ble pressesjef ved statsministerens kontor i 1948. Han var en av Einar Gerhardsen nærmeste medarbeidere frem til 1965 og sentral i utviklingen av regjeringens strategiske kommunikasjon etter andre verdenskrig.

Odd Medbøe, (sekretær i styret) pressesjef i Det norske luftselskap AS (en del av SAS).
Medbøe var styreleder for den norske PR-klubben fra 1955 til 1960. Han var også med på å organisere og grunnlegge International Public Relations Association (IPRA) i 1952, hvor han var president fra 1955 til 1959. Medbøe var pressesjef i SAS frem til 1979.

Johs. (Johannes) Hedemann, informasjonssekretær i Forsvarsdepartementet.
Hedemann var journalist i Bergen Arbeiderblad før andre verdenskrig og deltok i motstandsarbeidet under Milorg under krigen. Hedemann jobbet for Arbeidernes pressekontor da han etter krigen ble ansatt i Forsvarsdepartementet, ledet av Jens Christian Hauge (Ap).

Odd Hjorth Sørensen, sjef for Forsvarets Pressetjeneste.
Sørensen var sjef for Forsvarets Pressetjeneste fra 1945 til 1949, før han ble utsendt av Utenriksdepartementet som presseattaché i Washington, hvor han var frem til 1953.

Alfhild Hovdan, leder for Reisetrafikkforeningen for Oslo og Omegn (turistsjef).
Hovdan flyktet til Sverige i 1942 etter en kort tid i fangeleir på Grini. Hun arbeidet ved den norske legasjonen i Stockholm under krigen. Etter at hun kom tilbake til Oslo som turistsjef, tok hun initiativ til at Oslo skulle sende juletre til London hvert år.

Per Johansen, Norges Rederiforbund.
«Besvarer (muntlig og skriftlig) henvendelser fra norske og utenlandske pressefolk og andre publisister – om norske skipsfartsspørsmål. Besørger orienterende skipsfartsstoff utarbeidet særlig for norske, men også utenlandske aviser og tidsskrifter» (egenorientering om arbeidsoppgaver).

Trygve Strøm, redaktør hos Norges Statsbaner (NSB).
Journalist i NRK, før han tiltrådte som leder for Presse- og Opplysningskontoret i NSB i april 1949. Strøm var leder for PR-klubben fra 1953 til 1955.

Egil Tresselt, Skandinavian Airlines System (SAS).
Tresselt var pressesjef i Sjøforsvaret en kort periode i 1945. Han var direktør for SAS' PR-avdeling i New York fra 1947 og arbeidet en stund med PR i datidens største reklamebyrå, Forenede Annonsebyråer. I 1951 startet Tresselt Norges første PR-byrå. Her hadde han blant annet regjeringen som kunde for å «drive propagandavirksomhet» for overrekkelsen av Voksenåsen til Sverige i 1955, som en takk for hjelpen under andre verdenskrig.

Oddvar Aas, presseattaché i ved Den norske militærmisjonen i Berlin.
Aas var journalist i Arbeiderbladet før krigen. Under krigen var han presseattaché ved legasjonen i Stockholm. Etter krigen var han redaksjonssekretær i Utenriksdepartementet (fra 1947), presseattaché ved Den norske militærmisjonen i Berlin (fra september 1949) og leder for UDs pressetjeneste (fra 1953).

De som stiftet PR-klubben, var nært knyttet til Arbeiderpartiet og oppbyggingen av Norge etter andre verdenskrig.