Offentlig kommunikasjon

allmenningen Jostein Gripsrud

Allmenningen. Historien om norsk offentlighet

Av: Jostein Gripsrud
Forlag: Universitetsforlaget, 2018

Kjøp boken fra forlaget
+ Del

Offentligheten er det rommet vi har felles, hvor vi argumenterer og ekskluderer, mobiliserer og krangler, hyller og latterliggjør, opplyser og krenker. Det er samfunnets samlingssted og forutsetningen for demokratiet.

Offentligheten innrammer og skaper politikken og kulturen. Det er «stedet» vi oppsøker når vi sjekker sosiale medier, leser nettaviser, hører på radio, ser tv eller går på utstilling. I Allmenningen. Historien om norsk offentlighet viser forfatterne at norsk offentlighet har en lang historie, som strekker seg fra ættesamfunnets tingsteder og kirkebakken til vår tids sosiale medier. De viser hvordan norsk offentlighet har vært grunnleggende for utviklingen av demokratiet, både som styreform og samfunnsform. Og de viser hvordan offentligheten - åpen for alle eller lukket for noen - er en måte å leve på. Ulike stemmer kommer etter hvert inn og får betydning i norsk offentlighet: Bøndene, arbeiderne, kvinnene, homofile, innvandrere og deres etterkommere. «Allmenningen» er historien om Norge, slik landet framtrer i offentlighetens lys.

Jostein Gripsrud er professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Anmeldelse av boken:

Glimrende om offentlighetens historie

Historien om norsk offentlighet viser hvor viktig strategisk kommunikasjon har vært for utviklingen av det norske samfunnet. I en ellers glimrende bok blir dette underkommunisert.

Anmeldt av: Øystein Pedersen Dahlen, førstelektor, Høyskolen Kristiania

Boka tar for seg utviklingen av offentligheten i Norge fra 1500-tallet og frem til i dag. Et ambisiøst prosjekt som lykkes meget godt. Boken er svært god, både innholdsmessig og språklig. Det er et driv i fortellingene som tar med seg den interesserte leser dagens digitale offentlighet.

Hovedvekten er naturligvis lagt til tiden etter 1814, hvor ulike aktører slapp til i offentligheten. Til tross for den underliggende betydningen av strategisk kommunikasjon er det først i det siste kapitlet (om perioden 2000–2017) at denne aktiviteten blir omtalt og diskutert direkte. Det vises her til politikernes selvfremstilling på Facebook og «en sterk økning i såkalte kommunikasjonsenheter ». Det siste blir koblet til en overlevelsesstrategi i en stadig mer mediefiksert hverdag.

Man kan få inntrykk av at strategisk kommunikasjon (og PR) er noe som dukker opp i senere tid. Historiene i boka viser imidlertid hvor viktig strategisk kommunikasjon har vært for å forme Norge. Helt fra enkeltpersoners agitasjon for å få inn flere bønder på Stortinget på begynnelsen av 1800-tallet til dagens politiske kommunikasjon har strategisk kommunikasjon spilt en viktig rolle i norsk offentlighet.

Mye plass vies de norske partiavisene, som Martin Eide og Peter Larsen mener er et uttrykk for «en velutviklet tro på betydningen av propaganda for å mobilisere velgere». Helt siden etableringen av de første politiske partiene på slutten av 1800-tallet har partiene hatt lojale aviser og redaktører som støttespillere, en ordning som varte i om lag hundre år. Når avisene så ikke lenger forsvarte sine politikere, ble også den politiske dekningen annerledes – mer som «glefsende rovdyr som sammen jager et bytte». Dermed ble det behov for «nye former for politisk markedsføring ».

Hvor stor betydning strategisk kommunikasjon har hatt i det norske samfunnet, ser vi spesielt i synet på miljø/ klima, samer, kvinners rolle (stemmerett, likestilling) og homofili. I kapitlet om perioden 1960 til 1980 vises det til en sjeldent rask endring i synet på homofili i Norge. Resultatet av argumentasjon og den påfølgende normendringen førte blant annet til opphevelsen av forbudet mot homofili i 1972. Sagt på en annen måte: Den strategiske kommunikasjonen til Karen-Christine Friele og hennes allierte var med på å gi homofile muligheten til å leve et fullverdig liv i Norge.

Les anmeldelsen av boken