ForskningPublisert 18. august 2017, endret 18. september 2017

Illustrasjonsfoto iStock

Etter sannheten

I essayet «Covering Politics in a Post Truth America», publisert av Brookings Institution, diskuterer forfatteren Susan B. Glasser nye aspekter ved «sannhet» i politisk deliberasjon.

Tekst: Tor Bang, førsteamanuensis, Institutt for kommunikasjon og kultur, Handelshøyskolen BI / Foto: Illustrasjon: Istock

The Oxford Dictionaries, det engelske språkområdets fornemste ordbok, valgte «post truth» som årets ord for 2016. I sin begrunnelse skrev kulturkommentator Neil Midgley at begrepet, selv om det ikke er nytt, fikk oppdrift i britenes avstemning om fortsatt EU-medlemskap, og i den amerikanske valgkampen. The Oxford definerer begrepet slik: «relating to or denoting circumstances in which objective facts are less influential in shaping public opinion than appeals to emotion and personal belief». Det publikum liker å høre, eller ønsker skulle være sant, er viktigere for offentlig meningsdannelse enn meningsdannelse basert på objektiv, iakttagbar virkelighet.

Før avstemningen om EU ble det således god latin å mene at et Brexit ville frigjøre 350 millioner pund hver uke; penger som uavkortet kunne sluses inn i britenes underfinansierte helsesystem. Hvis Stay vant, ville fattige migranter oversvømme øyriket i horder av hittil ukjent omfang. Begge påstander er i beste fall halvsannheter, men effektive i den forstand at de kan ha mobilisert velgersegmenter som etterspurte konkret argumentasjon. Donald Trumps kampanje var, ifølge The New York Times,Washington Post og en nær samlet forskerstand, en endeløs rekke av «post truth»- påstander. Velgere flokket seg om følelsesbaserte slagord som «Make America great again», eller ting de ønsket seg, som «Lock her up» og «Build that wall». Trump-tilhenger og CNN-kommentator Jeffrey Lord sa at faktasjekk bare er enda en «out of touch, elitist media-type thing», altså elementer av og kvaliteter ved mediepresentasjoner som ikke vedkommer vanlige folk.

Susan B. Glasser, som er Politicos sjefredaktør, skriver at den politiske journalistikken sannsynligvis aldri har vært bedre enn nå. Årets medieskandale, mener hun, er at tross velinformerte analyser, kommentarer og en massiv journalistisk innsats for å avsløre usannheter, blåste mange velgere i at The Donald ingen klær hadde. Skandaløs opptreden som ville ha stoppet enhver annen kandidat, løgner om veldedighet, angrep på minoriteter og kvinner, latterliggjøring av funksjonshemmede «did not stop Trump from thriving in this election year». Ikke engang en antydning om at han ville ettergå First Amendment, og de facto angripe ytringsfriheten, syntes å ha beveget tilhengerne.

Glasser retter også pekefingeren mot egne rekker: Mange journalister oppfører seg som om internett ikke fantes, «reporting like it’s 1989». Toneangivende redaktører overser lett at 55–65 prosent av velgere under 50 år oppgir sosiale medier og kabel-TV som sine viktigste nyhetskilder. Bare 2–4 prosent av segmentet bruker trykte medier som primærkilde. Hennes oppfordring til redaksjonene er at de må begynne å interessere seg for menige velgeres utfordringer, behov og perspektiver, ikke bare skrive for meningsfeller «inside the Beltway», Washingtons Ring 3.

Essayet har slått an en tone. På en konferanse på London School of Economics i desember 2016 var «post truth» the buzz. LSE i dag, Norge i morgen?

Kilder: Glasser, Susan B.: «Covering Politics in a Post Truth America». 27. desember 2016

Artikkelen ble publisert i Kommunikasjon nr. 1/2017.

+ Del