Fra krig til samboerskap

Selv ble han provosert inn i debatten. I mars i fjor publiserte han et innlegg i fagbladet Journalisten, hvor han gjenga en telefonsamtale han hadde hatt med en informasjonsmedarbeider i Utlendingsdirektoratet. Hun ba ham først om å sende over spørsmålene og deretter oppgi vinklingen for intervjuet han ønsket med daværende assisterende direktør Manuela Ramin-Osmundsen. «Informasjonssjefer har lenge vist galopperende appetitt på informasjonskontroll. Nå er det på tide at journalister setter foten ned for utidige forsøk på å styre vårt arbeid» skrev Aftenposten-journalisten som også er leder av Oslo Journalistklubb. Etterpå fikk han mange henvendelser fra kolleger som kjente seg igjen. Ifølge Spence dreier det seg ikke om ett enkelt problem men et mangehodet troll. - Det er en kultur som dels er basert på at endel infofolk ikke kjenner til eller har respekt for hvordan journalister jobber, og som setter inn mottiltak mot journalisten. Og dels handler det om at noen infofolk «vet for mye», de er gamle journalistkolleger som kjenner journalistikkens styrker og svakheter, sier Spence, som likevel understreker at flertallet av kommunikatørene gjør en god jobb og er til stor nytte for journalister.

Fisk, moms eller sexhandel
- Jeg mener det er viktig å opplyse om tema. Om det skal handle om moms eller sexhandel eller fisk. Men derfra til at de vil vite spørsmålene, hvilke andre man skal intervjue, hva slags faktarammer som skal med, det er en påvirkning fra kildens side som er uheldig. En kilde skal stille opp uavhengig av om han liker spørsmålene eller ikke, slår Spence fast. Han mener «vanskelige» journalister blir straffet av enkelte kommunikasjonsmedarbeidere. - De svarer at «dette blir nok kinkig» eller «ring senere». Da handler det om bevisst motstand eller røyklegging, sier han. Krav om gjennomlesning er også et problem, ifølge Spence. I utgangspunktet skal man stole på at journalisten gjengir det man sier korrekt, mener han. - Dette burde ikke være et problem hvis forholdet mellom journalist og kilde bygger på tillit. Man må gjerne rette åpenbare feil, men ikke lage et nytt intervju hvor det legges til eller trekkes fra, gjerne etter at man har snakket med en rådgiver. Spence får støtte av Berit Aalborg, journalist i Nationen. Hun karakteriserer sitt forhold til informasjonsansatte som «både og». - Noen ganger er de veldig hjelpsomme og tilretteleggende, mens andre ganger er de en bremsekloss når det gjelder å få tak i folk, komme gjennom systemet, sier hun. Aalborg nevner som eksempel et intervju hun forsøkte å få med miljøvernminister Helen Bjørnøy, hvor hun ringte gjentatte ganger og sendte en rekke eposter uten å nå fram. - I stedet fikk jeg til svar at jeg kunne få hennes svar på epost. Jeg måtte redegjøre mange ganger for hva jeg ville snakke om, og de ønsket en liste med spørsmål, sier Aalborg

Etterlyser Vær Hjelpsom-plakat
Som tidligere leder av KrFU og informasjonsrådgiver i bistandsorganisasjonen Atlas-alliansen har Berit Aalborg ingen problemer med å se situasjonen fra den andre siden av bordet. - Jeg forstår at noen må koordinere medietrykket, samtidig er det et problem om man ikke får tilgang til politikere når man skal lage politisk stoff, sier hun. En Vær Hjelpsom-plakat tilsvarende pressens Vær Varsom-plakat ville vært et riktig virkemiddel for å ansvarliggjøre kommunikasjonsbransjen, mener Thomas Spence. Siw Røv, kommunikasjonsdirektør i Trondheim kommune, er ikke enig. Røv ledet utvalget som la fram forslaget til bransjens nye profesjonsetiske prinsipper som ble vedtatt på Kommunikasjonsforeningens landsmøte i april. Hun mener kommunikatørers rolle kommer godt nok fram i disse retningslinjene. Her heter det blant annet at man skal ha en ansvarlig holdning til offentlighetens interesser og aldri bevisst gi uriktige opplysninger eller holde tilbake informasjon . - Men retningslinjene er ganske vage i forhold til Vær Varsom-plakaten? Det står for eksempel ingenting om forholdet mellom kommunikatører og journalister? - Nei, fordi journalister er bare en av våre målgrupper. Kommunikatører har et mye bredere nedslagsfelt. Noen jobber mot journalister, noen driver med markedsføring, andre er inforådgivere. Derfor har vi valgt å ikke ta dette med, sier Røv. Hun understreker at de nye retningslinjene ikke har kommet etter påtrykk fra journalister, men fordi Kommunikasjonsforeningen så et behov for å se nærmere på de nåvæende etiske prinsippene som ble vedtatt i kjølvannet av sammenslåingen av Forum for offentlig informasjon og Informasjonsforeningen. En undersøkelse blant egne medlemmer viste ifølge Røv at bare et fåtall kjente til disse retningslinjene eller brukte dem.

Uakseptabelt å rette i manus
Røv kjenner seg ikke igjen i påstanden om at kommunikatører tidvis fungerer som informasjonshindre. - Selv har jeg jobbet med informasjon siden 1982, både i privat og offentlig sektor. De fleste informasjonsavdelinger har en eller flere ansatte som kommer fra media. Vi andre har også god kunnskap om hvordan media jobber, med blant annet deadlines. Men det er klart det er store forskjeller blant våre medlemmer. Så det kan hende at noen har møtt kommunikasjonsfolk som ikke har de nødvendige kunnskapene, sier Røv. Hun føler seg heller ikke truffet av kritikken som går på forsøk på å styre den journalistiske arbeidsprosessen, ved at man for eksempel spør om vinkling. - Hvis journalisten ikke ønsker å fortelle hvilken vinkling han har, så nekter jeg ham likevel ikke å snakke med meg. Det er helt uakseptabelt at en kilde retter i journalistens manus, mener Siw Røv. - Men jeg synes ikke det er uakseptabelt at man spør i hvilken setting journalisten tenker å bruke intervjuet. Samme oppfatning har Stein Hernes, seniorrådgiver i Burson-Marsteller og påtroppende kommunikasjonssjef i Olje- og Energidepartementet. Et intervju blir bedre hvis kilden ikke blir tatt på senga, mener Hernes. - Det handler om å kunne gi gode og korrekte svar da spørsmålene ofte er komplekse, ikke at man ønsker å kontrollere vinklingen eller hva journalisten skal skrive. Man vil være forberedt og gjennom det være på høyden, i en situasjon mange opplever som truende, sier Hernes.

Skal ikke utsettes for siling
Kommunikatørers oppgave er å være døråpnere, fortsetter han. - Selv om journalister har tøffe og vanskelige spørsmål, skal de ikke bli utsatt for siling eller, som Spence skriver i sitt innlegg, å bli straffet ved å havne sist i køen. Som kommunikasjonsrådgiver er det selvsagt å henvise videre til den som er adressat. Men man har også situasjoner hvor en statsråd har fått samme spørsmål fem hundre ganger før. Da må man kunne si «Nei, dette ønsker statsråden ikke å kommentere». Men da må man også gi en begrunnelse, «når statsråden ikke har gitt en kommentar til noen andre, kan han heller ikke gi en kommentar til deg.» Hernes tror det er behov for en dialog mellom de to yrkesgruppene. - Det begås helt sikkert små og store feil på begge sider hver eneste dag. Jeg tror det vil tjene begge parter å diskutere hvordan vi kan bli bedre. Ikke feie ting under teppet, men at vi blir flinkere til å peke på de gode eksemplene. - I en semesteroppgave fra Høgskolen i Oslo, hvor politiske journalister er blitt spurt om sin kontakt med kommunikasjonsansatte i departementene, svarer 75 prosent at de har opplevd krav om å oppgi vinkling i forkant av et intervju. Er det da bare snakk om enkelteksempler? - Jeg kan ikke uttale meg på vegne av et departement hvor jeg ennå ikke har hatt min første arbeidsdag. Når det er sagt, så tror jeg ikke det er verken mulig eller ønskelig å kontrollere mediene. Du har selvsagt Vær Varsom-plakatens punkter 1.2 og 1.4 (om pressens samfunnsrolle, red.anm.) som alle som jobber med kommunikasjon må forstå og forholde seg til. Men jeg vil også forsvare intervjuobjektets ønske om å vite hva som er tema for intervjuet. Det betyr ikke at man er kontrollfrik, sier Hernes.

Gjør premissene klare
Så hva er «lov»? Ifølge Svein Brurås, førsteamanuensis ved Høgskulen i Volda og forfatter av blant annet boka Etikk for journalister, har kilder rett til å vite sammenhengen når de stiller opp på et intervju. - I Vær Varsom-plakaten heter det at journalisten skal «gjøre premissene klare». Dette har vært tolket slik at kilden har rett til å vite bakgrunnen for saken, hvorfor redaksjonen ønsker intervjuet. Men når en ber om vinkling så går en for langt. Dette kan for det første journalisten ikke alltid vite, og for det andre er det ikke riktig å binde opp redaksjonen til en bestemt vinkling. Den må man være fri til å endre fram til publisering, sier Brurås. - Kan man kreve å få spørsmålene på forhånd? - Det er ingen lov som forbyr kilden å be om det. Men hvis det dreier seg om en profesjonell kilde som representerer en organisasjon eller bedrift vil jeg si at de gjør seg i overkant vanskelige hvis de vil ha spørsmålene ferdig formulert. De bør nøye seg med temaet, hva saken dreier seg om. Det har også med formen å gjøre. Intervjuet kan fort bli veldig stivt, lite spennende og lite spontant hvis spørsmålene er gitt på forhånd. Kort og godt: En profesjonell kilde kan ikke forvente dette. - Hva med sitatgjennomlesning og -godkjenning? - Formelt sett har kilden veldig få rettigheter. Men i praksis kan kilden oppnå større rettigheter ved å forhandle. En inngår ofte en avtale hvor kilden krever å lese manus eller i det minste lese egne sitater. Vi vet fra undersøkelser at journalister ofte er mer imøtekommende enn det Vær Varsom-plakaten sier. Det er dels fordi man ellers ikke får intervjuet, men også fordi det kan ligge en trygghet i det for journalisten. Man kan få bedre fram hva kilden mener.

Innsyn, ikke redigering
Men, understreker Brurås, det er forskjell på innsynsrett og redigeringsrett. - Det skjer ofte at kilder får opplest egne sitater men så vil de endre dem. Da har du en ny situasjon som journalist. Skal du gå med på det? En kilde har fri innsynsrett, men det er ikke dermed sagt at vedkommende har rett til å redigere. Man kan få si sin mening, og så kan journalisten lytte til det. Det er opp til journalisten å bestemme om han vil følge det, sier Brurås. Dette har bakgrunn i situasjonen hvor mektige kilder, først og fremst politikere, kommer med uttalelser og så trekker dem og sier noe ullent i stedet, fortsetter han. - Men dette er likevel unntakssituasjoner. I de aller fleste tilfeller bør man ta til følge kildens ønsker, ut fra et felles ønske om at man skal få fram det kilden ønsker å si. - Men ut fra Thomas Spences påstand om at noen kilder bevisst utnytter muligheten til å endre sitater, at de «legger til og trekker fra», er det fristende å spørre: Kjenner ikke kommunikatører Vær Varsom-plakaten («Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil», red.anm.)? - Man kan like gjerne spørre om journalister kjenner Vær Varsom-plakaten. Journalisten sitter på makta. Hvis journalister føler seg bundet til å gjøre endringer på detaljnivå, så er det fordi de har inngått for vidtrekkende avtaler og må følge dem. De har lovet en kilde ikke bare innsyn men også redigeringsrett. Da har journalisten latt seg binde på hender og føtter. Slik skal det ikke være. Du må innrømme en kilde retten til å høre sitatene. Men du bør ikke gi inntrykk av at kilden har har en rett til å redigere intervjuet. Da har du som journalist gått for langt, sier Brurås.

Konstruktivt møte
- Hva er hovedgrunnen til den situasjonen Spence og andre journalister beskriver, Stein Hernes? - Man ser et visst spenn mellom informasjonsansatte som driver støtte og support og de som uttaler seg på vegne av statsråden eller embetsverket, sier Hernes. - Jeg vil også tro at enkelte ganger oppleves intervjusituasjonen svært ulikt av journalisten og intervjuobjektet. Da kommer man i et spenningsforhold. Men nettopp derfor er det lurt å snakke sammen om det som dreier seg om reell uenighet og hva som bare baserer seg på misforståelser, sier han. Et godt eksempel på dialog var ifølge Hernes et møte som de kommunikasjonsansvarlige i departementene inviterte til etter at Thomas Spence hadde hatt sitt innlegg på trykk i Journalisten. På møtet la Spence og Berit Aalborg fram sine synspunkter. Nettopp det å møtes bidro til å skape en større forståelse, mener Hernes. Berit Aalborg opplevde møtet som konstruktivt. - De var veldig overrasket over hvordan jeg hadde opplevd det fra min side, men var lydhøre og ønsket å se på denne problematikken, sier hun. Aalborg jobber for tiden mye i forhold til Kommunaldepartementet, hvor hun mener begge parter har funnet fram til en samarbeidsform. - Hva kan kommunikasjonsfolk gjøre for å bedre forholdet til journalister? - Jeg mener det er viktig at informasjonsfolk ser sin rolle veldig klart. Blant annet må de forstå at vi ikke kan gjøre intervjuer via epost. Da blir det umulig å jobbe som journalist, sier Aalborg, som tror det viktigste er en åpen debatt om dette temaet. - Hva kan journalister på sin side gjøre? - Vi må også ha forståelse for at politikerne trenger å skjermes, at de også skal kunne ha et privatliv. Der kan det noen ganger skorte litt. Vi er pågående og krever veldig stor tilgjengelighet. Det er utfordringen vår, sier Aalborg som i likhet med Stein Hernes vil ha begge yrkesgruppene opp av skyttergravene.

Departementene bør vise vei
Thomas Spence mener departementene er blant de flinkeste og mest profesjonelle på kommunikasjon. Småbedrifter og kommuner rundt om i landet er det nok ofte verre med, mener han. Men han poengterer at han ikke har blinket seg ut noen «verstinger» blant kommunikatørene. Heller ikke har han lagt merke til noen forskjeller mellom offentlig og privat sektor. Infosjefene i departementene bør gå foran og vise vei for andre, mener han, siden de handler på vegne av offentligheten. - Noen gjør dette, slik som UD og Samferdselsdepartementet hvor medarbeiderne er blitt oppfordret til å ta kontakt med media. Spence ønsker at flest mulig kommunikasjonsfolk skal dele Norsk Journalistlags grunnfilosofi om åpenhet, samfunnsansvar og verdien av en best mulig offentlig debatt. - Jeg ønsker at de skal tenke, forstå og handle som oss. I Danmark holder Kommunikasjonsforeningen til i samme hus som journalistene. De lever godt sammen og med respekt for hverandre. Jeg vil at forholdet mellom oss skal bli et slikt «samboerskap», sier han. Svein Brurås mener imidlertid at man skal være varsom med å harmonisere forholdet mellom informatører og journalister for mye. En viss motsetning er både naturlig og sunt, hevder han. - Hvorfor? - Fordi man har ulike roller.

- Kommunikatører hemmer journalistikken
Tre journalistikkstudenter ved Høgskolen i Oslo gjorde nylig en undersøkelse av hvordan politiske journalister opplever forholdet til kommunikatører i departementene. Dette er noen av funnene:

• 84,1 av journalistene mener informasjonsmedarbeiderne hemmer i stedet for å fremme journalistikken, og at dette har betydning for den frie informasjonsflyten
• 62,5 prosent ser behov for et klarere regelverk når det gjelder informasjonsmedarbeidernes kjøreregler
• 19 prosent opplever kontakten med departement og direktorater som «problematisk»
• 79,6 prosent har opplevd krav om å sende spørsmålene via epost i forkant av et intervju
• 75 prosent har opplevd krav om å oppgi vinkling i forkant av et intervju</li> <li>
• 35,1 prosent har opplevd at informasjonsmedarbeideren ønsker å endre meningsinnholdet i teksten
• 31,7 prosent har opplevd at informasjonsmedarbeideren spekulerer i journalistens deadline

Kilde:
Ragne Riise, Ida Nysæter Rasch og Gøril Engesvik: Journalistene og makta – En kvalitativ og kvantitativ analyse av forholdet mellom politiske journalister og offentlige informatører. Semesteroppgave, Høgskolen i Oslo 2006.