Full City-aksjonen sett fra Langesund

Fredag 31. juli i år ble jeg dratt ut av sommerferien og innkalt som kommunikasjonsansvarlig i forbindelse med skipshavariet av lasteskipet en «Full City». De neste ukene gikk mesteparten av døgnet med til å være serviceinnstilt overfor mediene.

Det er helt nødvendig for en aksjonsledelse av denne karakter å la mediene fortelle sine utvalgte historier, slik at offentligheten og innbyggere både i nærområdet og over hele landet får oversikt over hendelsesforløpet og hvilke tiltak som iverksettes for å rydde opp i oljesølet og ta hånd om havaristen.

Full City-aksjonen er en statlig aksjon, under ledelse av Kystverket. Kystverket har dermed også det overordnede informasjonsansvaret for aksjonen. Kommandolinjene har vært klare, både når det gjelder selve aksjonen, og informasjonsutøvelsen. Samarbeidet mellom Kystverkets informasjonsavdeling og Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark (IUA Telemark) fungerte godt.

Eierskap til lokal informasjon
I IUA Telemark tok vi tidlig eierskap til egen lokal informasjon om de ulike hendelsene i aksjonen. Vi opplevde at det var viktig for oss å gi befolkningen innsikt i aksjonens mange komplekse sider. Vi erfarte også at selv om dette var en statlig aksjon, så hadde lokalbefolkningen oppfattet at det var vi i IUA Telemark som hadde ansvaret for den lokale aksjonen på land i Telemark. Vi opplevde at barrieren for lokalbefolkningen til å henvende seg til oss for informasjonsinnhenting var lav, og at de lyttet til informasjon fra oss. Sett opp mot hvor omfattende aksjonen har vært i et befolkningsrikt område i norsk sammenheng, har det vært uvanlig få konflikter og kritiske innspill.

De fleste mediene ønsket å lage sine egne vinklinger, og det er laget mye bra journalistikk om konsekvensene etter «Full City»- forliset på Telemarkskysten.

Mangel på intern journalistbrief
Skipsforliset ved Såstein på Telemarkskysten skjedde 31. juli, og svært mange nordmenn hadde både en og to uker igjen av sommerferien sin. Det gjaldt selvsagt også journalister. Det kom stadig nye journalister til for å dekke den løpende Full City-aksjonen, både fra medier som tidligere hadde vært tilstede, men også fra nye medier som hadde fattet interesse for skipsforliset og oljetilgrisingen av fjorden og strendene. Jeg trodde jo i utgangspunktet at alle journalister hadde fulgt med i nyhetsbildet, og at de var fullt oppdatert om hendelsesforløp og framdrift når de ble sendt ut på oppdrag til en aksjon av denne typen. Men så var ikke tilfelle. De fleste nye journalister som ble satt til å dekke saken hadde ikke fulgt med fra starten og trengte å bli oppdatert om ulykken av oss i aksjonsledelsen. Enten hadde de vært på ferie i utlandet, eller journalister er som folkflest: inntil det angår en selv, så følger man bare med sånn halvveis fra sidelinjen. Jeg trodde for øvrig også det var vanlig internt i redaksjonen å gi en kunnskapsoverføring og brief til nye journalister som får i oppgave å dekke en løpende sak, men inntrykket jeg har fått er at dette tydeligvis er nedprioritert i en hektisk journalistisk hverdag.

Informasjonskrav fra innbyggerne
Kravet til hurtighet i informasjonen var den største utfordringen i akuttfasen. Slik er den nye medieverden, så det var ingen overraskelse. Min opplevelse er at kravet til hurtigheti informasjonsstrømmen ikke gjelder bare mediene, men kravet er like sterkt fra innbyggerne. Hvis de enkeltpersoner som har stilt direkte spørsmål om det nettopp de er opptatt av, ikke har fått svar i løpet av noen timer, så tar de kontakt med mediene og ber om oppslag og plass til beklagende meningsytringer.

I IUA Telemark har vi har brukt sosiale medier som Facebook og Twitter aktivt som supplerende kommunikasjonsverktøy, og har daglig fått gode tilbakemeldinger på at dette er positivt for dem som aktivt oppsøker informasjon. Den mest ressurskrevende målgruppen særlig de to første ukene i august, var hyttefolket og småbåtfolket som var på ferie på Telemarkskysten. De brukte mobiltelefonen flittig og ringte ofte for å få direkte informasjon. De var jo på ferie og leste tydeligvis lite aviser og hørte heller ikkeregelmessig på radio, og dessuten krevde de informasjon knyttet til nettopp sitt feriestedog sin båt som de ikke ville ha oljetilgriset på veien hjem.

Innenfor normalarbeidstiden brukte vi kommunenes servicetorg til publikumshenvendelser, og de var nyttige informanter og buffere for aksjonsledelsen. Men så snart de kommunale sentralbordene var stengt, så ringte det i mobiltelefonen min i ett sett. Jegtror at jeg snakket med opp til et hundretalls hytte- og båtfolk direkte på telefonen, og det er klart at de var tilfredse med å få snakke eksklusivt med den informasjonsansvarlige. Jeg legger ikke skjul på at det var krevende, men feriefolket roet seg gjerne ved 22-tiden om kvelden. Og slik fikk jeg et unikt innblikk i hva som var informasjonsbehovet og hvilke spørsmål folk hadde knyttet til aksjonen, og jeg kunne legge Ofte-stiltespørsmål- og-svar inn i vår videre informasjon på internett og de sosiale mediene.

Informasjon er 70 prosent av all krisehåndtering, sier vi i vår Informasjons- og kommunikasjonsstrategi. Vi opplever at det stemmer med erfaringen fra Full Cityaksjonen.

Vivi Sævik er til daglig informasjonssjef i Porsgrunn kommune. Tidligere journalist bl.a. i NRK. Er medlem av Kommunikasjonsforeningen. Hun er med i beredskapsutvalget Interkommunalt Utvalg mot akutt forurensing i Telemark (IUA Telemark).