Opp av skyttergravene

Fra tid til annen formelig dirrer det av moralisme i norske redaksjoner når journalistene skal gjøres seg til dommere for Hanssener, Kjøller og norske virksomheter på Cayman Island. Det deles ut karakterer i øst og vest, ikke alltid med det største kunnskapsgrunnlaget.

Dette skjer samtidig som den daglige tonen mellom de fleste journalister og norske informasjonsfolk i offentlig og privat sektor preget av at den er et åpen, hyggelig oggjensidig nyttig. Kommunikasjonsbyråer, PR-folk, informasjonskonsulenter og andrehar fortsatt et stykke igjen på å overbeviseom at de gjør et hederlig og samfunnsnyttigarbeid.

I undersøkelsen Synovate, PWC og JKL gjorde om norske lederes forhold til journalister svarte 47 prosent at journalistene ofte eller noen ganger gjør etiske overtramp.Norske ledere er altså på vakt mot journalister, både på grunn av mistanker om bristpå etikk og kunnskap.

Vi erfarer jevnlig at journalister frykter folk som arbeider profesjonelt med kommunikasjon, ikke minst når maktpersoner bytter beite. Steinar Sagen fra Radioresepsjonen i NRK P3 var ekstra perfid i «Nytt på Nytt» i oktober da han kommenterte Bjarne Håkon Hanssens overgang fra politikken til PR-bransjen. «Det hadde jo vært greiere om han hadde blitt gutteprostituert», leverte han. For enkelte er det altså det verste somkan skje - at man blir rådgiver eller informasjonskonsulent.

Det må jo skyldes en antakelse om at vedkommende selger sjela si - og en tilsvarende indignasjon over dette.Jan Erik Larsen måtte i Dagsrevyen minne om at han fortsatt er samme mann - med de samme verdiene som da han arbeidet ved Statsministerens kontor og som journalist og redaktør, selv om han nå blir rådgiver.

Hva gjør at dyktige folk forlater politikk og journalistikk til fordel for informasjonsavdelinger og konsulentselskaper? Er det bare penger? Mediene var raskt ute med åregne ut at Hanssen vil tjene fire millioner kroner i året. Jeg tviler på det regnestykket.

Det er som å kalkulere med at en journalist selger en sekssiders featuresak hver dag. Samtidig som journalistene er skeptiske til informasjonsfolk, uttrykker norske informasjonsavdelinger frustrasjon og mistillit til såkalt gravende journalistikk. NRK Brennpunkt sin Cayman Island-sak er jo en direkte pinlig affære. Hvordan kan slikt passere?

Redaksjonen har, som Trond Bentestuen i DnBNOR beskrev i Dagens Næringsliv «forelsket seg i en bestemt vinkel». De samme journalistene som fotfulgte Berit Kjøll og sørget for et press ingen kan stå av alene, er de samme som kritiserer PR-regningen de selv skapte grunnlaget for.

Den fem ganger høyere advokatregningen diskuteres ikke - og betales fullt ut av departementet. Man finner også igjen samme byline påde som kritiserte norske myndigheter for å hamstre influensavaksine, som få uker etter lager kritiske reportasjer om at det ikke er nok vaksine til alle. Mediene kan fortsattvære kritisk i alle retninger, men slipper selv å svare for sin manglende konsekvens.

Vi trenger mer enn noen gang en kritisk journalistikk. Men det må ha substans, og ikke være basert på negativ holdning på grunn av løse antakelser eller misunnelse. Det er journalister som har avdekket Lilandsaken, vannverksaken på Romerike, Finance Credit-saken og mange andre saker.

Alle kan ikke bli Walraff over natten. Desto mer undersøkende en redaksjon skal arbeide - desto mer erfaren redaksjonsledelse trengs. Og kompetansenivået må opp. Samtidig må informasjonsmiljøene i Norge bidra til å demonstrere åpenhet og kunnskap. Det er en kjent sak at det er vanskelig å ha høy tillit til noen man ikke kjenner. Tillit bygges over tid. Jeg tror at det blir informasjonsfolketsom må bidra til å bedre den gjensidige tilliten. En liten start kan være at virksomheter og organisasjoner med respekt for seg selv bør arrangere fagdager og miniseminarer for nye og erfarne journalister - og forklare hva de driver med - i opplæringsøyemed. Vedsiden av selvjustis i journalistiske rekker må informasjonsfolk og kommunikasjonsrådgivere arbeide for transparens og åpenhet, ikke tilsløring og tåkelegging.

Rune Mørck Wergeland er tidligere Nordensjef i Burson-Marsteller. Han har arbeidet som rådgiver i mer enn ti år, og journalist i NRK i ti år før det. Er nå selvstendig rådgiver, og skriver «Hakkespettbok for ledere» som kommer på Aschehoug & co til våren.