Generasjonskløft

Ingen venner på Facebook, sperregrensepatrulje på valgdagen og rett hjem til Vestlandet ble enden på visa. Vi kan altså konkludere med at sosiale medier virker og at mye av valget-09 ble avgjort på denne plattformen?Med tanke på hvor mye fuzz og fokus politikerne har hatt på disse kanalene virker det som en nydelig konklusjon. Jeg fikk sågar skrytemail fra Arbeiderpartiet i sommer som fortalte at Stoltenberg nå hadde 32 000 venner på Facebook. Det MÅ jo være bra!

Sannheten er brutalt annerledes. Jens har kanskje mange venner og fans der ute, men gruppen for nedsettelse av moms på utenlandske varer bestilt over internett, gruser statsministeren når det kommer til oppslutning. Hvor sterke meninger de har om tema vites ikke, og nettopp det er kjernen når det kommer til denne plattformen. Engasjementet kan ikke summeres i tall. Det hjelper selvsagt å ha mange medlemmer i grupper eller som «fans», men hvis de knapt husker å ha registrert seg i gruppen kan man vel ikke kalle det en folkeaksjon. Foreløpig synes jeg det meste interessante med slike grupper er at de fungerer som latente pressgrupper. Når titusentalls medlemmer i en slik gruppe blir en del av en større nyhetssak, virker det med ett som om «hele befolkningen» står bak noe.

I sosiale medier med langt mindre brukere og medlemmer som Twitter, er engasjementet betydelig høyere. Meningene gjerne litt sterkere, bruken hyppigere og delingen påtagelig bedre. Men her virker ting litt motsatt når det kommer til overtalelse. Muligheten for politikerne å vinne stemmer her har nok vært tilnærmet lik null i denne valgkampen. Folk vet hva de skal stemme i utgangspunktet på denne plattformen. Selv en vilter ordmitraljøse som Abid Q. Raja måtte innse at det ble stille i fjøset på valgdagen på tross av nærmest febrilsk kvitring i lang tid. I denne valgkampen har Twitter på mange måter vært ironigenerasjonens lekegrind for politisk tant og fjas. Med ytringer som veldig ofte endte i en oneliner med tyn til Frp. Med forbehold om en del yngre grupper tør jeg å driste meg til påstanden om at forsvinnende få stemmer ble hentet på nettet og via sosiale medier i årets valgkamp. Dagbladets Jan Omdahl oppsummerer dette ganske så treffende når han skriver at; «Stortingsvalget- 09 ble ikke det første valget der nettet spilte en avgjørende rolle. Men det var kanskje det siste der det ikke gjorde det». Dette henger selvsagt sammen med utvikling og utbredelse, men jeg tror det handler minst like mye om generasjoner og kløfter som oppstår mellom dem.

Det er en generasjonskløft der ute når det kommer til sosiale medier og dette vil vi se positive resultater i årene som kommer. Ta Veidekkes konsernsjef som eksempel. Han har etablert sin egen blogg; Terjes tanker. Masse honnør for initiativet og viljen til å gå i dialog, men det oser jo grå dress av dette. Sannsynligheten for at det sitter et lite rådgiverkorps og skriver bloggen er stor. I andre enden av skalaen finner vi blant annet kunnskapsminister Solhjell som både blogger, kvitrer, er personlig og politisk samtidig som det er en reell dialog. To generasjoner og to tilnærmingsmåter. Solhjells måte å gjøre ting på er nok hva vi vil se av de fleste toppsjefer om 10- 15 års tid. Når neste generasjon, som er vokst opp med sosiale medier, kler på seg grådressen. Så får vi se om ikke effekten har blitt mer sporbar når vi kommer så langt.

Og ta det helt med ro, jeg skal selvsagt ikke slå en blaut en om at Sponheim kanskje er tilbake i 2013 bare han kommer seg på Facebook.