Medienes egen krisehåndtering

Nylig kom Dagbladet i søkelyset, etter at VG tok opp kulturredaktør Hege Duckerts vennskap med kronprinsparet og hevdet at hun også hjalp paret å bygge nettverk. En brottsjø av kritikk fra ledende mediekommentatorer fulgte. Ansvarlig redaktør Anne Aasheim vil imidlertid ikke betegne denne saken som en krise. – Jeg mener at vi som redaksjon eller ledelse må kunne håndtere ulike situasjoner fra dag til dag. Jeg har vært borti større kriser enn dette, for å si det slik, sier Aasheim, som mener andre må vurdere hvordan Dagbladet håndterte Duckert-saken. – Har dere noen plan eller strategi for hvordan dere håndterer krisesituasjoner? – Nei, ikke som jeg kjenner til i de fire måne¬dene jeg har vært her. Men jeg har vært leder i 15 år. Min erfaring er at den ene krisen ikke er den annen lik. Det er vanskelig å forutse hva som kan komme til å skje. Derfor har vi ikke skreddersydde opplegg for hva vi gjør hvis den eller den situasjonen skulle oppstå, sier Aasheim, som heller ikke vurderer å innføre kriseplaner. – I hvertfall ikke i forbindelse med det å bli eksponert i media.

Ingen kriseplan
I fjor høst var TV 2 oppe i en liknende situasjon, da det kom fram at en av kanalens reportere hadde et forhold til en terrormistenkt. Også her fikk en mediebedrift plutselig lyskasterne rettet mot seg selv. Heller ikke TV 2 har en plan for kri-sehåndtering, ifølge informasjonssjef Marianne Røiseland. – Vi har ikke en plan som vi tar fram fra skuffen. Vi er en stor mediebedrift med veldig stor pågang utenfra. Det er en del av hverdagen vår å håndtere små og store kriser. Det viktigste i en krisesituasjon er å passe på å gjøre de kloke tingene, som vi vet fungerer når det ikke stormer. Det er de tingene du trenger å gjøre også når det virkelig smeller, sier Røiseland. Med «de kloke tingene» mener hun gode interne rutiner. At konsernledelsen og informasjonsstaben er samkjørte. At man husker å informere egne ansatte. At man er tydelig på hvem som uttaler seg og finner ut hva man ønsker å formidle utad. – Vi ønsker å være åpne. Det innebærer at vi må ha fokus på å kunne gå ut med informasjon, sier Røiseland, som understreker at det er tilfeller hvor dette ikke er mulig, enten av konkurransehensyn eller fordi det dreier seg om personalsaker. De gode rutinene mener hun ble fulgt i denne saken. Blant annet var man ifølge Røiseland konsekvent med hvem som uttalte seg om hva. – Det var bare Rune Inderøy (konserndirektør for kommunikasjon) som uttalte seg eksternt om saken. Internt var det jeg som la til rette for informasjon. Det var også viktig at ledelsen var samsnakket, sier Røiseland. Hun er tilbakeholden med å bruke uttrykket krise om denne situasjonen. Ved å definere noe som en «krise» går man inn i et unødvendig stressmodus, mener hun. Men når det stormer ekstra tror Røiseland uansett at TV 2 har en fordel i forhold til bedrifter som ikke er så ofte i media, fordi man er vant til å befinne seg midt i nyhetsstrømmen.

Troverdighet ekstra viktig for mediebedrifter
Per Th. Magnor, tidligere økonomijournalist i Aftenposten, nå rådgiver i kommunikasjonsbyrået Trolltind, mener at mediebedriftene har et mer «avslappet» forhold til kriser, siden det er dette de lever av å fortelle om. Likevel mener han at de har samme behov for krisekommunikasjon som andre bedrifter. – Mediehusene er også avhengig av godt omdømme og troverdighet, ikke bare hos sine kunder eller lesere, men i opinionen generelt, fordi de har en demokratisk funksjon i samfunnet. Derfor er omdømme og troverdighet kanskje ekstra viktig for mediebedrifter, sier Magnor. Per Ritzler, generalsekretær i Foreningen Norden, med bakgrunn som reporter i Sveriges Television og NRK og senere rådgiver i Geelmyuden.Kiese, har samme oppfatning. – Fordi man selv overvåker kriser er det ikke dermed sagt at man er god til å håndtere kriser, sier Ritzler. Han mener at mediebedrifter kanskje ikke har den samme beredskapen som mange andre når det gjelder å bli kritisk gransket. Så når det skjer, kan de være mindre forberedt i forhold til bedrifter som hele tida lever i medias søkelys. Ritzler mener at det man så i begge disse sakene var en nærhet til kilder som gjorde at han selv begynte å stille spørsmålstegn ved det enkelte mediets uavhengighet. – Og da er det mediets ansvar å ta en del grep slik at troverdigheten består. Jeg kan ikke se at verken TV 2 eller Dagbladet har gjort noen konkrete grep. De har ikke bidratt til å fjerne mine spørsmålstegn om uavhengigheten til sine kilder, sier Ritzler, som understreker at dette ikke handler om verken Hege Duckert eller TV 2-reporteren som perso¬ner. – De er sikkert utmerkede journalister, begge to. Men det er uinteressant så lenge mediet selv ikke kan garantere sin troverdighet og integritet, sier Ritzler.

Ta selv initiativet i en krise
– Tror du disse situasjonene ble opplevd som kriser i de to redaksjonene? – Ja, det burde de i alle fall bli. For det viktigste mediene eller redaksjonene har, er troverdigheten. Når det finnes grunn til å så tvil om troverdigheten, da skal man betegne den situasjonen som en krise og håndtere den deretter, sier Ritzler. Og da er et av de viktigste grepene at de som eier krisen tar initiativ og ikke lar andre overta føringen. – Da drives man fra skanse til skanse, og mister mer og mer troverdighet og autoritet. Ritzler tror ikke de to sakene har skadet verken TV 2 eller Dagbladets omdømme. Forts.: Til det mener han de to mediehusenes stilling er for sterk. – Men det styrker på den andre siden verken omdømmet eller troverdigheten eller autoriteten. – Hva skal til for at et mediehus eller en redaksjon skal få et omdømmeproblem? – Flere tilfeller av åpenbart manglende kildekritikk. Og for mye enkildejournalistikk, sier Ritzler. Dagbladet ble i fjor sommer beskyldt for manglende kildekritikk da de slo opp på første-siden at en kvinnelig bluesartist var omkommet i en gressklipperulykke. Politiet avviste dette som dødsårsak og hevdet at de hadde fortalt Dag-bladet at de anså dødsfallet som et selvmord. Noe som skal medføre ekstra aktpågivenhet. Saken ble ikke meldt til Pressens Faglige Utvalg, selv om de pårørende ifølge nettstedet NA24 Propaganda var kritiske til oppslaget. Dagbladet var for øvrig den mediebedriften i 2006 som flest ganger ble felt av PFU for å ha brutt god presseskikk, til sammen fem ganger. Av de andre store redaksjonene ble NRK og TV 2/Nett-avisen felt tre ganger, Aftenposten to ganger og VG en gang. Man skulle kanskje tro at PFU-fellelser ville bety en ripe i lakken for et mediehus som tilsvarer den andre bedrifter får, når ens faglige og etiske rutiner blir trukket i tvil. Ritzler mener fellelser i PFU ikke betyr så mye utad i offentlig¬heten, fordi folk ikke vet hva de innebærer og ikke husker dem. Innad i redaksjonene blir de imidlertid tatt svært alvorlig, ifølge Per Th. Magnor. – PFU har en høy status, sier han. I følge Magnor finnes det en kriseforståelse i redaksjonene. Arbeidsmetoder blir debattert, fordi man er opptatt av å holde seg innenfor grensene. – De siste årene har det skjedd en eksplosjon i antall medier. Folks medievaner har endret seg, for eksempel fra trykte medier og over på nettet. Det gjør at konkurransen om lesernes oppmerksomhet er blitt tøffere. Det gjør igjen at redaksjonene strekker seg lenger når det gjelder å få oppmerksomhet, og kan derfor også strekke seg i forhold til Vær Varsom-plakaten. Men nettopp derfor blir også Vær Varsom-plakaten og PFU oftere diskutert enn før, sier Magnor.

Det eksterne blikket
Hans inntrykk er at redaksjonene velger å håndtere informasjonsfaglige spørsmål selv, fordi de mener at de har nok kunnskaper på dette området. – De er tilbakeholdne med å knytte til seg ekstern kompetanse. Det kan være uheldig, fordi det ikke alltid bare er kompetansen i seg selv som er viktig, men kombinasjonen av kompetanse og det å se situasjonen utenfra. Det er det manglende eksterne blikket som kan være fellen for mediehusene, hevder Magnor. – Er man midt i en krise, så sier man gjerne: Vi har ikke gjort noen feil. Mens en ekstern person vil kunne si «Nei, stopp litt nå!» Anne Aasheim ser ikke spørsmålet om be-hovet for «et eksternt blikk» som relevant. – Informasjonsrådgivere blir stort sett rekruttert fra avishusene. Det ville vært veldig unaturlig for meg som redaktør å bruke informasjonsrådgivere på det som handler om det eksterne omdømmet. Dette må jeg kunne ta ansvar for selv, siden jeg har vært journalist hele mitt voksne liv. Her mener Per Th. Magnor at PR-byråene tenker annerledes. – Når det oppstår en krise i et PR-byrå, da søker man råd utenfor eget hus, fordi eksterne ser bedre. Det er vanskelig å «se» seg selv, mener Magnor. – Har dere noen gang kurset mediebedrifter i krisehåndtering? – Nei. Men vi skulle gjerne ha gjort det!