Krise i hverdagen

- Vi må tørre å stille utradisjonelle spørsmål sier Lagadec. Som konsulent og rådgiver er kriser bokstavelig talt hverdagen hans. - Jeg jobber alle steder det er mulig, men jeg har base i Paris, og driver som selvstendig konsulent, forteller han. Han har jobbet med krisekommunikasjon siden han tok sin doktorgrad i statsvitenskap i Frankrike i 1977. - Min tankegang har alltid vært å ta lærdom av faktiske hendelser, kommenterer han, og mener at teori ikke kan brukes alene på dette feltet uten praktiske eksempler. Dermed prøver han å forene teori og praksis og har vært en tung bidragsyter på det teoretiske feltet med sin ti bøker innen krisekommunikasjon.

Krisenettverk
Ønsket om å lære av faktiske hendelser gjenspeiler seg kanskje best ved at han er en av grunnleggerne til European Crisis Management Authority (ECMA) et nettverk som bringer internasjonale eksperter på feltet sammen til jevnlige møter for å utveksle erfaringer om nasjonale og internasjonale kriser. - Jeg hadde en ide om å bringe sammen rådgivere i Europa fra fortrinnsvis Nederland og Sverige og at det var lurt å lage et nettverk av disse menneskene. Siden ECMA ble startet i 2000 er cirka 150 eksperter tilknyttet nettverket fra nesten hele verden. Medlemmene i nettverket deltar på konferanser rundt omkring i ulike land for å utveksle erfaringer. - Det er veldig fruktbart å ha et slikt internasjonalt fora, kommenterer Lagadec. For han er klar på at vi er nødt til å endre tankegangen når det gjelder å forberede seg på kriser. Fremtidige kriser kan nemlig gjerne bli globale, og overgå alt vi har sett før.

Nye spørsmål
- Er vi virkelig klare til å stille nye spørsmål, undrer han seg. Samtidig mener han at ting har blitt bedre enn de var før i den forstand at folk nå begynner å ha forståelse for at de må forberede seg på en krise de aldri har sett maken til, men likevel er det en jobb som må gjøres i forhold til bevisstgjøring rundt temaet. - Jeg er usikker på om vi er klare til å hanskes med en pågående krisesituasjon som er global, sier han. For å få dette til må noen rammeverk på plass. - Vi er nødt til å bevege oss fra planleggingsfasen, og ta det neste skrittet, nemlig å stille de spørsmålene som må stilles dersom det utenkelige skjer. Vi må tenke mer utradisjonelt rundt slike problemstillinger. For i en ekstrem krisekommunikasjon kan håndteringen av informasjon bety forskjellen på liv eller død. Eller som Lagadec selv sier: - Vær forberedt på å takle problemet før du dør av det.

11. september
Da er det nærliggende å diskutere hendelsene i New York og Washington DC 11. september 2001, der terrorister kapret fire passasjerfly og styrtet to av dem inn i World Trade Centre i New York, et i det amerikanske Forsvarsdepartementet Pentagon, i Washington DC, og krasjet det siste flyet på et jorde i Pittsburgh. Over 30.000 mennesker ble drept og for mange fortonet dette seg som den verste krisen som hadde skjedd i fredstid og var noe som overgikk fantasien. I forbindelse med denne katastrofen kommer Lagadec med følgende avsløring: - Daværende borgermester i New York, Rudolf Gulliani hadde deltatt på et kurs i juli det året der han lærte å håndtere en terroristkrise. Gulliani mottok i etterkant mye ros for sin raske kommunikasjon da katastrofen var et faktum. - I en krise er befolkningen nødt til å motta nøkkelinformasjon, påpeker Lagadec. Poenget er at hvis man står rett opp i en katastrofe som verden aldri har sett maken til er det for sent for styresmakter og kommunikatører å lage informasjonsplaner. Dermed må også styresmaktene innse at også de kanskje må tenke utradisjonelt når det gjelder å nå ut til befolkningen i en krisesituasjon. - Jeg prøver å jobbe med en del regjeringer når det gjelder dette. Hvis man ikke har en kultur for slikt, er det umulig å kommunisere bra, påpeker han. God kommunikasjon kan med andre ord være forskjellen på krise eller kaos.

Kritiserer journalister
Samtidig kommer Lagadec med et spark til journalister som ofte er de første til å informere befolkningen om hva som foregår når katastrofen er et faktum. - Journalister er ikke åpne for å forberede seg på noe slikt på forhånd. De er nødt til å forberede seg på forhånd når det gjelder kjempekatastrofer. Når det gjelder kommunikasjonsbransjen mener Lagadec derimot at den tar denne problemstillingen mer alvorlig enn før, men at det må gjøres mer forberedelser når det gjelder å hanskes med en global katastrofe under utvikling. Et eksempel på dette er SARS-epidemien som rammet land i Østen i 2002. - Jeg skulle gjerne fått til et møte i ECMA-nettverket etter SARS-epidemien, men fikk det dessverre ikke til, sier han. Derimot har nettverket diskutert anthrax-epidemien som rammet postkontor i USA i etterkant av hendelsene 11. september 2001. - Etter denne hendelsen kom en gruppe postfunksjonærer fra ulike land sammen til et møte for å se hvordan utvekslingen av informasjon kunne blitt bedre, sier han. Dermed ble kontakt etablert mellom denne gruppen og terskelen for å ta kontakt med sine internasjonale kollegaer ble mye mindre. Da var det også mye lettere å være føre var i forhold til å hanskes med krisen. I denne sammenheng peker han også på betydningen av å drive folkeopplysning. Når krisen oppstår mener han det fort mangler god ledelse. - Befolkningen må få opplæring, bli involvert og i stand til å fatte beslutninger på selvstendig grunnlag. Og Lagadec tar denne tankegangen enda lenger når han sier: - Befolkningen må lære seg å ikke stole like mye på lederene sine i en krisesituasjon.

Gode råd
Når det gjelder måten den norske kommunikasjonsbransjen arbeider med krisehåndtering hevder Lagadec at han ikke vet nok om hvordan bransjen jobber i Norge. Det er også første gang han er i landet. Likevel drister han seg til å komme med noen generelle råd til bransjen her hjemme. - De må begynne å stille andre spørsmål enn før å våge og tenke utradisjonelt. På spørsmål om det er mulig å tjene penger på en slik tankegang svarer han kontant: - De er nødt til å overbevise kundene om at dette er viktig. Når det gjelder mer konkrete tiltak foreslår han at bransjen kan komme sammen for å diskutere disse nye problemstillingene. - Hele kommunikasjonsbransjen kunne hatt et seminar der alle som jobber med informasjon deltok. Her kunne man diskutere hva som kan være de nye utfordringene i fremtiden, og våge å tenke utradisjonelt. Så får det være opp til alle som jobber med informasjon å bestemme hvordan dette konkret skal gjøres, for å kunne takle en stor katastrofe på best mulig måte.