David mot Goliat

Ottar Dalset, styreformann i Norsk lotteri- og automatbransje forbund (NOAF), har en Wagnersk fremtoning, der han som en annen Parsifal setter seg ved bordet på et av Oslos mer diskret noble serveringssteder og strekker ut en bjørnelabb til hilsen. Det er også noe wagnersk over den formidable innsatsen Dalset har lagt ned, og som så langt har resultert i to solide ydmykelser for Kulturdepartementet i det som best kan beskrives som krangelen om dominansen i spilleautomatmarkedet. Det manglet ikke på advarsler da NOAF engasjerte seg mot regjeringens forsøksvise utspill for å få kontroll over det som var opplest og vedtatt som en av Norges mest lurvete bransjer. Kulturministeren uttalte at det var ”en prioritert oppgave” for henne å få bukt med det hun kalte en kynisk og rå bransje, som spekulerte i menneskelig ulykke. Og det er på mange måter det bildet som har satt seg av automatbransjen, der eieren står i bevisstheten vår som en slags karikatur av filmhalliken – gullkjeder og brede jakkeslag, gjerne også cowboystøvler kan være stikkord for oppfatningen av automatbransjen i opinionen.

Sant eller usant
Det var ingen takknemlig oppgave å skulle være frontfigur for denne gjengen av lyssky individer, og det kunne da heller ikke gå bra. For har vi ikke alle lest om, og sett beretningene på TV om ulykkelige mennesker som har spilt seg fra gård og grunn – på noe så grunnleggende tullete som enarmede banditter. Maskiner vi alle VET er programmert til maksimalt å gi igjen åtti øre på krona drar inn milliarder i Norge hvert år, men tilsynelatende kan ingenting ta livet av ønsket om den store gevinsten – og mer og mindre svake sjeler fortsetter å mate sedlene sine inn i maskinenes gap. Dalset fnyser, om noen har gjort det, buldrer han over bordet, så er det vi i NOAF som har ligget foran byråkratene i forhold til å etablere systemer som regulerer spillingen. Vi har gått lenger enn departementet legger opp til i forhold til å sørge for at spillerne i det minste er over atten år. Vi har tatt grep i forhold til plassering for å sikre en visuell kontroll av maskinene og vi har forslått innføring av papirkvitteringer fremfor klingende mynt. Vi har også etablert et arbeidsutvalg satt sammen av noen av landets fremste fagfolk innenfor forvaltning og administrasjon og som så langt har(og kanskje ikke helt overraskende tenker vi i det stille) konkludert med at private aktører kan betjene automatmarkedet raskere, billigere og bedre enn det planøkonomene i Norsk Tipping vil klare. Og her er vi ved sakens kjerne. For, helt siden Valgerd Svarstad Haugland med englemine bastant uttalte at ”dette er ikke noe private skal drive med” har staten og Kulturdepartementet klart å gjøre det aller meste galt. Frynsete rykte, freser Dalset, hvem har skapt det? I NOAF kjente vi oss ikke igjen, selv om jeg skal medgi at det historisk sett nok sikkert har forekommet at eiere har utnyttet situasjonen. Etter den nye lotteriloven i 1995 ble likevel markedet så strengt regulert at det å drive lurvete i praksis er umulig. Aktørene på automatmarkedet er underlagt politikontroll og fotfølges av ligningsmyndighetene. Vi visste at dette ryktet var feil, fortsetter Dalset, og etter en del diskusjon i NOAFs styre ble det enighet om å møte det man betraktet som departementets svertekampanje, en kampanje som var basert vel så mye på fordommer som realiteter, men som beklageligvis hadde fått fotfeste i opnionen.

Altfor flinke lobbyister
Her innså Dalset og NOAFs styre at dette krevde kompetanse som måtte hentes inn utenfra, og automateierne engasjerte rådgiverne i det lille PR-byrået Powerofthepen (POP). Dette var definitivt en kunde som befant seg på siden av den porteføljen POP ellers hadde profilert seg på, men samtidig er det vanskelig å bebreide dem at den (nesten) umulige oppgaven virket forlokkende ut fra et faglig perspektiv. NOAFs målsetting har hele tiden vært å bygge relasjoner til grasrota, og ikke som Norsk Tipping å etablere en industri, tordner Dalset i vei. Vår virksomhet skal tjene formålene våre (formålene: De organisasjonene som har navnene sine på det enkelte spillet, og som derfor får prosenter av hva den enkelte maskinen tar inn, red.anm.), og vi skal være Stortingets og Kulturdepartementets forlengede arm i driften av det hele. Alle er enige om at det skal drives lotteri i Norge. Våre medlemmer ber om å få betalt for den varen de leverer, så skal overskuddet av driften tilfalle formålet. Eeeh, det var denne kampanjen, Dalset..? Etter ministerens uttalelse om at det var en prioritert oppgave for henne å få kontroll over spilleautomatmarkedet, og at dette var noe private ikke skulle holde på med, bebudet hun et lovforslag før sommeren 2002. Høringsforslaget gikk på mange måter på tvers av de forskriftene som hadde trådt i kraft i år 2000. Svarstad Haugland hadde ikke maktet å følge opp Stortingets pålegg om å regulere markedet, og nå ville hun åpenbart ta igjen så det holdt, sier Dalset. I mars i år kom for øvrig statsråden med den oppsiktsvekkende offentlige påstanden om at Stortinget og departementet var blitt forledet av ”altfor flinke lobbyister, blant annet fra Røde Kors og Redningsselskapet” i forkant av vedtaket i 2000 som ga Norge de mest aggressive spilleautomatene i Skandinavia. Dette er så vidt vites første gang en politiker medgir at hun ikke er i stand til å gjøre den jobben hun er satt til, og en historisk politisk ansvarsfraskrivelse. I september 2002 avvises høringsforslaget fra juni i sin helhet av NOAF, og mindre enn tre måneder senere kommer forslaget om å overdra det norske automatmarkedet i sin helhet til statsselskapet Norsk Tipping. Dette forslaget, og innholdet i det, krevde et forarbeid som fortalte oss at hele prosessen med høringer hadde vært et spill for galleriet, og at Norsk Tipping hadde vært inne i bildet lenge før forslaget en gang ble sendt ut. I denne situasjonen kunne ikke vi gjøre annet enn å forsøke å påvirke beslutningstakerne med faktaopplysninger der Svarstad Haugland og Norsk Tipping henfalt til følerier.

Helhet og konsistens
Rådgiverne sto på dette tidspunktet overfor en kompleks saksmaterie der fordommer og fastlåste holdninger sto sentralt. Det første de trengte var overblikk, før man kunne lansere saken ”Hvorfor skal IKKE Norsk Tipping overta automatene?” Et jevnt og trutt arbeid resulterte i flere TV-eksponeringer, som igjen resulterte i avisoppslag og leserbrev – som oftere og oftere gikk i favør av aktørene i NOAF. Vår grunnleggende kommunikasjonsstrategi gikk ut på å ha en helhetlig og konsistent argumentasjon i alt vi foretok oss. Vår kommunikasjon kom dermed i en sterk kontrast til myndighetens, som viste seg å være stykkevis, delt og inkonsekvent. På lik linje med spillpolitikken, sier Dalset. NOAFs hovedbudskap ble at private aktører kan innfri regjeringens intensjoner med hensyn til spilleavhengighet MINST like godt som en statlig spillmonopolist. Vi fokuserte på at vi HAR levert forslag til tiltak, at vi stadig er villige til å gjennomføre tiltak, men at vi ikke har blitt hørt på av myndighetene. Det har også vært viktig å fortelle at årsaken til den store omsettingsøkningen IKKE kom på grunn av konkurranse eller snusk i bransjen slik Svarstad Haugland stadig hevdet, men på grunn av et statlig pålegg om å innføre nye og mer attraktive automater (automatforskrift innført av justisdepartementet i år 2000). Videre ble det viktig å fortelle om den inkonsekvente spillpolitikken som blir ført av norske myndigheter. Nemlig at man ikke kan hevde at et monopol er nødvendig for å begrense omfanget av spill, samtidig som samme monopolselskap reklamerer for å få folk til å spille mer. Denne argumentasjonen skulle senere vise seg å være meget viktig når det gjaldt rettsinstansenes vurdering av spillmonopolet lovlighet i forhold til EØS-lovgivningen. Suksessoppskriften var altså såre enkel: NOAFs kommunikasjon skulle baseres på bevislige fakta, der myndighetens uttalelser var basert på fordommer, antakelser og magefølelser.

Fra faktainformasjon til jus
Da saken kom til behandling i Stortinget var likevel partiene så bundet av inngåtte avtaler at resultatet i praksis var gitt på forhånd. Godt hjulpet av uvederheftige opplysninger fra statsråden, og en gjentatt hamring på at dette er en lovløs og kriminell bransje, murrer Dalset. Stortingsvedtaket kom, og politikerne sluttet seg til Kulturdepartementets ønske om å legge driften av automater inn under Norsk Tipping, statsråden kroer seg og innkasserer en politisk seier i en glorie av selvrettferdig politisk arroganse. På dette tidspunktet ville de fleste gitt seg, så var ikke tilfellet med NOAF og Ottar Dalset. For Dalset hadde gjemt triumfkortet sitt til slutt, og på seierens dag for kulturbyråkratene gjorde han dem mildt oppmerksomme på at Norge hadde signert en avtale kalt EØS-avtalen, og at vedtaket de akkurat hadde vært så tilfredse med brøt denne avtalen på de aller fleste punkter. Stevningen forelå i August 2003, samtidig ble saken klaget inn for EFTAs overvåkningsorgan ESA. Og her kom det definitive vendepunktet i denne nøye regisserte kampanjen. For nå var det NOAF som representerte den lille mann i opinionens øyne, det var de som var tråkket på av statsbyråkratene der de ikke ville annet enn å sikre lille Kari og Bjørg penger til nye korpsinstrumenter – eller vedlikehold av bussen til idrettslaget, hva vet vi. Sympatien var i ferd med å skifte side, og av ukjente grunner håndterte Kulturdepartementet denne utviklingen med omtrent like mye finfølelse som et neshorn i et glassmagasin. ”Det spiller ingen rolle hva ESA eller retten sier, vi gjør som vi vil, nemlig!” Det var essensen i budskapet fra Valgerd Svarstad Haugland. Det skulle vise seg at det var en lite gjennomtenkt strategi. Når kompleks faktainformasjon ikke hjalp måtte vi bruke juss, fortsetter Dalset. Etter åtte måneder (i april 2004)kom svaret fra ESA, der det ble stilt en rekke kritiske spørsmål til sakshåndteringen. Og i oktober kom den så langt siste rettsavgjørelsen som må ha vært forsmedelig lesing i departementet. Jeg godter meg aldri over andre feil og ulykke, sier Dalset med et forsonlig smil, jeg fortrekker å glede meg over egen fremgang. Strategien fremover er enkel, vi skal stå fast på høringssvaret vårt med små justeringer. Nå har vi bevist at vi har hatt rett i alt vi har sagt, og samtidig gjendrevet alle statens påstander. Nå gjenstår det bare å få Stortinget til å innse realitetene. Kom oss i møte, avrunder Ottar Dalset, så slipper staten ydmykelsen ved å tape nok en gang i retten – for det vil de gjøre, sier han. I skrivende stund er det advokatene som tjener penger på saken om spilleautomatene. Kulturdepartementet har anket tapet i retten, og ny hovedforhandling er berammet i Borgarting lagmannsrett i juni. Dalset har fremdeles tro på at saken er løst før man kommer så langt. Jeg har fremdeles tro på at fornuften skal seire over prinsipprytteriet, avslutter han.