Lett, lekent og provoserende

Dette er boken som fikk mye oppmerksomhet for påstanden om at Erna Solberg er for tjukk: «En million mennesker sitter bare og ser. De tenker med maven. Og det som skjer der nede er at det skapes en bestemt følelse av at mennesket Solberg ikke har kontroll, hun spiser seg fet og hun rydder ikke opp etter seg. Vil vi ha en slik statsminister? Tenker maven» (sitat fra boken). Frank Aarebrot kalte utspillet «udannet,flaut og plumpt». Jeg vil fremheve at utsagnet er meget tvilsomt. Selv om Ringdal lar seg forstyrre av Solbergs kropp, er det ikke sikkert det er slik andre reagerer. HeleSolbergs kropp på et bord, med Høybråten og Sponheim som velvillige assistenter, var nemlig det klareste enkeltstående kommunikasjonstiltaket under hele den siste valgkampen. Men om Ringdal mener at

Solbergs kropp kan stå i veien for budskapet, kan man vel også si at uttalelsene om den samme kroppen står i veien for budskapet i denne boken. Ringdal kobler nemlig ulike retoriske teorier opp mot praktisk kommunikasjon på en god måte. Han legger vekt på hvordan man kan flytte egne ideer/tanker over til andre, slik at de gjør som en selv vil. Han viser til at en diskusjon bør ende opp med å finne det beste jordsmonnet for egne ideer, slik at de får et bedre grunnlag for fremtidig vekst.

Smil og talefeil
Det er sikkert betryggende for mange å lese at en muntlig presentasjon ikke trenger å være perfekt. Tilskuerne vil nemlig se deg som forteller, med dine små smil, din lille talefeil og gløden og engasjementet i øynene dine. Et godt utgangspunkt for å bli en god formidler er altså å ha noe på hjertet. Dette dreier seg om troverdighet (talerens ethos) og skape velvillighet hos publikum. Ringdal mener likevel at en politiker bør gjøre en rekke planlagte tiltak for å bidra til å skape et bilde av seg selv som en troverdig politiker. Troverdigheten bygges såledesopp av tre komponenter: kompetanse, moral og velvilje. Kompetanse dreier seg om at man har greie på det man snakker om. Moral dreier seg om at man har godeintensjoner (og klarer å vise det).

Kjekke presidenter
Ringdal prøver således å argumentere for at Erna Solbergs kropp overdøver budskapet, med henvisning til at vi alle søker det som er ekte. Han skriver nemlig at det er mye som tyder på at syk og tykk ikke faller inn under kategorien ekte. «For hva kan det komme av at amerikanske presidenter de siste 50-60 år har vært slanke og/eller kjekke?». En meget syltynn kobling som neppe holder. Jeg er ikke sikker på at vi i Norge forbinder de amerikanske presidentene fra de siste 50 årene med noe som er spesielt ekte og det finnes ikke noe kjent dokumentasjon på atvekt har negativ betydning for oppslutning om en partileder.

Under falskt flagg
Ringdal råder oss til å gå ut med vikarierende motiv i det godes tjeneste. Han viser til en jobb han gjorde for Sogn videregående skole, som mistet søkere. Løsningen var å invitere 9. klassinger fra Midtstuen skole på «cocktail-party» på Hotel Continental for å få oppmerksomhet fra media og økte søketall fra skoler som ligger på Oslos østside - ikke fra Midtstuen skole. Opplegget fungerte bra, men kampanjen seilte likevel under falskt flagg. Det er som han selv skriver: «Etos er karakteren til avsender. Og karakter er altså grunnsteinen i det hele. Den som oppfattes å være et helstøpt menneske med en god karakter, med dyder som mot og ærlighet,han vil ha et forsprang i sin kamp for å overbevise sitt publikum». Da skaper det ikke velvilje med å påstå at en seriøs politiker er for feit, for å få oppmerksomheten rundt sin egen bokutgivelse. Etter PR-kampanjen rundt denne utgivelsen og oppstyret rundt Bjarne Håkon Hanssens nye jobb, kan man derfor få inntrykk av at all PR er god PR i en bransje som allerede sliter med dårlig omdømme.