Ønsker overdreven krisekommunikasjon

Tittelen på boken er dessverre noe misvisende. Å påstå at åpenhet ikke er nok, gir assosiasjoner til at man bør holde igjen informasjon, men det er slett ikke det Tønsberg vil frem til med denne boken, snarere tvert imot.

I forordet nevner Tønsberg "vippeeffekten", uten at han gir noen nærmere forklaring på hva han mener med dette før langt ute i boken. I andre del av boken forklarer han at publikum ofte vil fokusere på det motsatte av hva talspersoner legger vekt på. Om man snakker om at sjansen for krise er liten, vil mottakerne tenke på det verste som vil kunne skje og ofte mistro den som snakker. Fokuseres det imidlertid på det verste, vil mottakeren heller tenke på sjansen for at krisen ikke vil inntreffe med et slikt omfang.

Logikken bak dette er at vi opplever det beroligende når ansvarlige personer ikke bagatelliserer og ikke forsøker å holde tilbake truende informasjon. Det virker mer beroligende å slå alarm og rope varsko, når publikum likevel er opprørt. Ved å heve beredskapen viser vi at situasjonen tas alvorlig, vi forbereder oss og tar ansvar.

Syndernes forlatelse
Tønsberg råder oss altså til å starte på den ene siden av vippen, etter hvert snakke om sjansene for at krisen (ikke) vil inntreffe, for så å finne et balansepunkt på vippen. Forfatteren argumenterer godt for at dess mer skyld du tar på deg selv, dess mer vil et opprørt publikum frita deg. Men dess mer skyld du legger på andre, dess mer vil du bli anklaget. Publikum vil som regel være på vakt mot mulige egeninteresser. I den grad uttalelsene anbefaler noe annet enn det publikum kunne tenke seg på forhånd og som ikke er i tråd med talspersonenes mulige egeninteresse, desto mer troverdig virker uttalesene. Siktemålet er å nå balansepunktet hvor vi makter å håndtere usikkerheten, leve med den og ikke falle for fristelsen å falle ned på den ene eller andre siden.

I følge Tønsberg ønsker publikum å vite tre ting i forbindelse med kriser:

• hva er den verst tenkelige konsekvensen av en eventuell krise?
• hva gjør de ansvarlige for å være best mulig forberedt?
• hva kan publikum selv gjøre i en krisesituasjon?

Det vil alltid være noe fornuftig man kan gjøre - og hva dette er må ut til publikum, raskest mulig.

Mangelfulle forberedelser
Tønsberg påpeker at man aldri blir for godt forberedt til å håndtere en krise. Hvis du derfor forteller et opprørt publikum og en kritisk presse at det er gjort tilstrekkelig forberedelser, så kan man risikere å bli konfrontert med alt som kunne vært gjort bedre. Påpeker man derimot at det kunne vært gjort mer, mener en optimistisk forfatter at et opprørt publikum vil fokusere på det som tross alt er allerede gjort.  

Ikke filolog
Knut Tønsberg har studert sosialøkonomi, offentlig rett og sosialpedagogikk og arbeidet med både journalistikk og informasjon. Hans styrke er derfor at han kan koble akademisk kunnskap med praktiske eksempler, men denne koplingen kunne vært mye mer elegant og gjort tydeligere for leserne. Når Tønsberg prøver seg som filolog, faller han tvers igjennom. Risiko betyr nemlig ikke både faren for at noe skal skje og omfang eller konsekvens av at dette skjer. Tønsberg har et poeng i at man bør være bevisst om man snakker om hvor stor sjanse det er for at noe skal skje eller om man snakker om hvilket omfang eller hvilken konsekvens det vil ha at dette skjer, men omfang og konsekvenser kan rent språklig ikke kobles direkte til risiko. Det er synd og ikke så lite forvirrende når dette gjøres til hovedpoeng i starten av del 2 i boken. Det er tydelig at Tønsberg har mye interessant å komme med, men neste gang håper jeg han tar seg bryet med å kontakte et profesjonelt forlag, som kan luke vekk mange av de feilene en lekmann som regel gjør når han vil lage sin egen bok.