Betydningsløse skandaler

Hovedbudskapet i denne boken er at politiske skandaler som oftest blir utløst av moralske trivialiteter. Men det er politikernes forsøk på å skjule overtrampet og nekte for at de har gjort noe galt som utløser selve skandalen. Vi så det senest i føljetongen rundt Manuela Ramin-Osmundsen, som endte i hennes avgang som minister, og vi alle husker Bill Clintons: “I did not have sexual relations with that women”. Politikere som forsøker å skjule at de har gjort noe umoralskt, straffes altså mye hardere enn de som innrømmer at de har gjort noen feil.

Ut fra denne konklusjonen viser Midtbø til at dersom beskyldningene bare har så mye som et snev av sannhet i seg, vil en ansvarsfraskrivelse bare gjøre vondt verre. Når dementiet må beklages, øker antallet overtramp fra ett til to: det opprinnelige overtrampet pluss forsøket på å skjule det.

Makt, penger og sex
Det å være lovbryter er ille, men det å være lovgivende lovbryter langt verre. De som lager lovene og definerer normene, får alltid ekstra oppmerksomhet når de selv bryter dem. Misbruk av makt, penger og sex synes å være de viktigste ingrediensene i de fleste politiske skandalene i vestlige demokratier, skriver Midtbø.

Politikere som handler direkte i strid med kjerneverdiene de propaganderer er i utgangspunktet ute på tynn is. Politikere fra Arbeiderpartiet som blir avslørt for hemmelige maktintriger eller politikere fra Fremskrittspartiet som blir tatt for spritsmugling oppfører seg, i følge professor Midtbø, i tråd med stereotypiene, og kan derfor forvente beskjeden kritikk. Da Carl I. Hagen sto frem som skattesnyter på 1980-tallet, var heller ikke reaksjonene spesielt voldsomme.

Alternativet til dementiet og rettferdiggjøring er å legge seg flat, vedgå all skyld og be om uforbeholden unnskyldning. Det å tilstå udåden rett etter, eller aller helst før, den har blitt avslørt, kan forhindre at skandalen utvikler seg til en langvarig og utmattende prosess. Når politikeren legger alle kortene på bordet er det ikke noe mer å avsløre.

Innrømmet fengselsopphold
Da Jon Lilletun fra Kristelig folkeparti ble utnevnt til statsråd i 1977 valgte han å avsløre seg selv, før mediene kunne få glede av det samme. På en pressekonferanse fortalte han at han for over 20 år siden hadde sonet 45 dager i fengsel for økonomiske misligheter. Full åpenhet skulle tilfredsstille pressens nysgjerrighet og dermed legge ballen dø og det var bare studentavisen Universitas som skrev om saken.

Et overtramp vil, dersom det blir avslørt, sette i gang en prosess av kritikk og motkritikk, anklager og unnskyldninger, fordømmelse og sympati. Det er denne prosessen, mer en selve overtrampet, som definerer den politiske skandalen. Overtrampet er bare gnisten som setter det hele i gang. Det er derfor hovedsakelig mediedekningen og reaksjonene i det politiske miljøet som avgjør forløpet og utfallet av prosessen. Det er først når mediene får sentrale politikere med på jaktlaget at avsløringene ender opp som større skandaler. Uten en slik kritikk er det vanskelig å holde liv i medieføljetongen, fordi spenningen knyttet til utfallet av skandalen faller bort.

Ministere kan miste sin stilling, men en analyse av seks norske, politiske skandaler viser at det ikke er noen vesentlig forskjell i oppslutning på grunn av skandaler i mediene. De involverte personene i de undersøkte skandalene er Per Borten (Sp), Jan P. Syse (H), Terje Rød-Larsen (Ap), Terje Søviknes (FrP), Tore Tønne (Ap) og Victor D. Norman (H). Selv ikke Søviknes-saken, som førte til hans avgang som nestformann, satte markerte spor i Fremskrittspartiets oppslutning. Det er derfor først og fremst de personlige karrierene som står på spill. Mediene har derfor stor innflytelse på det å avsette politikere i ledende stillinger, hvis de får støtte fra andre politikere.

Ufølsomme puritarianere
Andre mulige konsekvenser av politiske skandaler kan være at den generelle tilliten til politikere blir svekket, skandalen kan overskygge reelle politiske spørsmål og hindre rekruttering til politiske toppjobber. Når selv de minste avvik straffes med offentlig gapestokk, kan vi bli sittende igjen med politikere som enten er ufølsomme, puritanske eller begge deler.

Midtø avslutter da også med et velbegrunnet spark til pressen når han skriver at de politiske skandalene i Norge har vært utløst av trivielle overtramp og et lite imponerende journalistisk gravearbeid. Mange av skandalene i norske medier bygger på kjent informasjon, som legges frem i passende anledninger.

Tor Midtbø gir med denne boken god og verdifull oversikt over de viktigste politiske skandalene i Norge, og han avliver myten om betydningen av disse for politisk oppslutning. Men det betyr ikke, som politisk redaktør Arne Strand skriver i Dagsavisen 24. februar, at denne sammenhengen ”viser at medienes makt over folks valg av parti ikke er stor”. Når Midtbø har sett på én type oppslag i mediene og gjort noen konklusjoner ut fra seks saker, betyr ikke det at det samme gjelder for alle andre typer oppslag. Strands forsøk på generalisering er her skandaløst dårlig dokumentert – men, hvem bryr seg med hva en journalist skriver?