På tynn is

Ulf-Arvid Mejlænder: Slik gjør du suksess med PR Hegnar Media (2007) 226 sider For å skape blest om denne boken gikk Ulf-Arvid Mejlænder ut med sterk, generell kritikk av PR-bransjen. I en kronikk i Dagbladet hevder han at PR-byråer skjuler interessekonflikter, skuffede kunder og mangelfull resultatmåling av det arbeidet de gjør. Dette er, men noen viktige forbehold, en god innføring i grunnleggende teknikker for informasjon og samfunnskontakt, iblandet nyttig tips for brukere av PR-byrå. Boken kan fungere som oppslagsverk for dem som ikke har PR, informasjon eller samfunnskontakt som profesjon. Den gir, som forfatteren selv skriver, et godt utgangspunkt for å håndtere alle typer kommunikasjonsoppgaver.

Rigide byråkarter
De viktigste oppgavene for PR og informasjon har fått hvert sitt kapittel: omdømme, medierelasjoner, samfunnskontakt, finansiell kommunikasjon og så videre. Mejlænder gjennomgår alt dette kort og greit. Mye er forhåpentligvis banalt for dem som arbeider i bransjen. Kan du ikke dette, kan du i hvert fall ikke rådgi andre. Mejlænders karakteristikk av aktører med beslutningsmyndighet i kapittelet om samfunnskontakt er ganske treffende, slik han for eksempel beskriver byråkrater:

• stor fagkunnskap og stolthet i forhold til å være god på eget fagfelt
• liten eller ingen erfaring fra privat virksomhet
• er opptatt av konsekvenser og motargumenter
• forvalter rigide regler og fremstår ofte litt firkantet
• styres av politiske føringer
• arbeider ut fra et tidsperspektiv du bare(!) forbinder med evigheten

Syltynt grunnlag
Mens andre påstander er ganske tvilsomme. Mejlænder påstår faktisk at rammene for kommunikasjonen bør legges i siste fase av virksomhetens totale plan- og strategiprosess. Nei, Mejlænder, kommunikasjon bør være på dagsorden fra første møte om planer og strategi! Hans beskrivelse av den norske medievirkeligheten holder heller ikke. Han hevder at medienes ”jakt på eksklusive saker er intensivert” og ”det kritiske søkelyset på myndigheter og forvaltning er forsterket”. Hvor har han fått dette fra? Er det noe han tror han vet, siden han leser aviser og ser på tv hver dag? Og når var før, da det var mindre søkelys på myndigheter og forvaltning? Slike enkle, generelle, tvilsomme påstander er med på å rive ned troverdigheten for Mejlænders kritikk av PR-bransjen. At han ikke har forstått forskjellen på etikk og etos svekker også Mejlænders troverdighet!

Isen brister
Mejlænder faller nemlig tvers igjennom isen med sin beske kritikk av PR-byråer i kapittelet ”Store ord med varierende innhold”. Mejlænder har kanskje rett i at det er en generell tendens til at PR-tjenester i Norge er for dyre, at det er for mange kunder som ikke får oppfylt forventningene sine og at byråene pynter seg med altfor mange fikse ord og uttrykk som virker fremmedgjørende. Men begrunnelsen for å hevde dette virker syltynt. Det eneste han viser til er en tre år gammel diplomoppgave fra BI, hvor grunnlaget var intervjuer med syv personer som er ansvarlig ”for innkjøp av PR-tjenester”! Allerede på side to i innledningen påstår Mejlænder at hvis ”denne boken hadde vært en presentasjon i regi av et byrå, hadde du allerede vært mange tusen honorarkroner fattigere”. Poenget til Mejlænder er at kronene kan begynne å løpe(!) lenge før byrået har ”kommet noen vei med din bedrifts særskilte problem, fordi det er gått mye tid til generelle utredninger, innføringer og beskrivelser”. Mejlænder oppfordrer derfor dem som har tenkt til å ta kontakt med PR-byråer til å løse en del problemer selv og å være kritisk til både fakturaer, timelister og resultater. Mejlænder skriver at i ”svært mange tilfeller vil du være tjent med at størstedelen av regningen skal gjøres opp som et suksesshonorar, som bortfaller hvis målene for oppdraget ikke nås”, for ofte ”slår byråene bare inn åpne dører til høy timepris”.

Naken PR-rådgiver søker kunder
Mejlænder har helt sikkert rett i mye av den kritikken har fyrer løs mot PR-bransjen i Norge. Det er helt sikkert mange sjarlataner der ute som forfører naive kunder med pene dresser og fargerike presentasjoner og fakturerer med bred penn. Men når både grunnlaget og spesifiseringen i kritikken ikke er tilstede, blir det ikke noen konstruktiv debatt, men kun skyttergravskrig – og oppmerksomhet om både bok og forfatter. Mejlænder viser samtidig at han kan mye om de viktigste temaene innenfor informasjon og samfunnskontakt. Når han har eget PR-byrå var det kanskje dette som også var hensikten med både bok, debatt og oppmerksomhet? Men når Mejlænder prøver å avkle en hel bransje som han selv er en del av, kan han kanskje ikke vente annet enn å stå nesten naken tilbake?